Husker du den du var?

Da du kledde deg i svart bukse med bukseseler og stripete topp. Da eyeliner og mascara var de eneste sminkeproduktene du brukte (nei, ingen øyenbrynsblyant – dessverre…) og oppmerksomhet fra ham (eller noen) var noe du aldri trodde du skulle få. Ever.

Da du fikk til alt du bestemte deg for (unntatt å hoppe bukk), da du nærmest bodde sammen med bestevenninnen din. Da du virkelig oppdaget musikk for første gang, da du bar med deg discman og CD-er i sekken. Da en brent-CD var rene skatten og noe av det kjæreste du eide, for det var “Nina og Julies Supermix 2007” og “Yellowcard +++” og “Punk-Rock <3”. Og det var denne: Yellowcard – Ocean Avenue

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Da tårene strømmet fordi det var ikke deg han hadde kysset på festen, det var henne. Åh, alle andre enn henne. Hun med det fine håret, de store øynene, de puppene. Så satt du der, med ditt lange, kjedelige hår, udefinerte ansikt (igjen, brukte ikke øyenbrynsblyant) og pupper i en trenings-bh fordi det var ikke nok til å fylle en ordentlig en.

Husker du nå?

Åja. Jeg har fremdeles det lange håret, men det har fått gjennomgå noen endringer siden den gang og jeg vil ikke kalle det kjedelig. Jeg har oppdaget øyenbrynsprodukter og er ganske så fornøyd med det nå definerte ansiktet mitt. Puppene fyller en c-cup, så jeg kan vel ikke klage på dem, heller. Oppmerksomhet fra det andre kjønn har jeg fått mer enn nok av til tider, og hun jenta som jeg var så sjalu på? Vel, jeg ville ikke blitt henne om jeg hadde fått penger for det. 

Men så ser jeg One Tree Hill, hører på Yellowcard,  finner frem noen bilder datert før digitalkameraet ble introdusert og et knippe brent-CD-er datert 2007og husker en veldig fin tid i livet mitt, selv om det kanskje ikke føltes slik da.

(priv.)

SOUNDTRACK: Bigbang – No One

Wild hearts can’t be broken. Men de kan bli fanget. Som fugler i bur kan de sperres inne bak hud, kjøtt, blod, sener og muskler – der inne i beinburet kan et vilt hjerte banke tappert mens det sakte men sikkert mister gløden. Mister villskapen. Mister seg selv.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Wild bird flying. Jeg lovte meg selv å aldri bli fanget igjen. Selv om hendene som holder rundt en er varme og betryggende i starten, blir grepet strammere og strammere, du kjenner kraften presse på de skjøre vingene dine, du kjenner det blir vanskelig å puste. Og jeg må puste. Jeg må kjenne varme, kulde, vind under vingene og regnet nedover ryggen. Jeg må leve. Og derfor må jeg fly.

(bilder: whi)

I går var jeg på min første forelesning for 2013. I noen fag startet forelesningene allerede forrige uke, men da lå jeg på sofaen med influensa så dem ble det ikke noe av for min del. 

Foreleser startet, i år som i fjor, med å rable ivei superfort på fransk og det var tydelig at ikke alle fikk med seg det som ble sagt – høflige som vi er sitter vi og nikker og sier “oui”. Videre skulle stakkaren, som ikke akkurat er IT-ansvarlig, få PC-skjermen opp på lerret via prosjektor (som dere kanskje skjønner er jeg ikke noen IT-ekspert selv). Dette førte til at flere dumme knisejenter (klassen min består av slike og hele FEM gutter) kom opp og skulle være så flinke og fikse problemet (og smiske med læreren) MEN de fikk det jo heller ikke til. Femten(!) minutter gikk før vi endelig fikk frem PowerPointen der den skulle være. Velkommen til universitetet!

Jo takk, du! (whi)

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det forelesningen handlet om var i tillegg ting vi hadde i høst, så jeg – som var trøtt fra før og fikk vondt i hodet før klokka var 11 – holdt på å sovne. Klokka ble omsider 12 og jeg tenkte “yes, ferdig!” og pakket sammen sakene mine. 12:00 sa læreren “… og etter pausen skal vi gå litt nærmere innpå dette”. WHAT? Ingen hadde blitt informert om at dette skulle være en dobbeltøkt (unntatt foreleseren, tydeligvis) så det endte med at de fleste gikk. Jeg orket uansett ikke to timer til, så jeg tok bussen ned til sentrum og den kjære Dronningensgata mi.

Det er så frustrerende at det er så mange inkompetente handlinger som foretas på dette nivået! Jeg er og har alltid vært veldig flink på skolen og er veldig glad i å lære. Det er bare så synd at gleden jeg får ved å studere skal ødelegges av forelesere som ikke kan stoffet sitt, lite/ingen informasjon om viktige deler av kurset, repetisjon av helt unødvendige ting, etc. Det er sikkert noen som drar nytte av dette, jeg mener, jeg så jo det på eksamensstatistikken, men jeg synes ikke at universitetet skal være stedet som ødelegger for den som er flink og vil lære mer! Når man ikke vet hva et substantiv er, har man ikke noe å gjøre på universitetet uansett, så da skjønner jeg ikke hvorfor forelesningene blir lagt opp som om dette er et ukjent tema! Arrrrrgh!

(whi)

Mvh,
frustrert skolelys

Hva ser du i speilet? Ser du jenta du vil være, eller hun du ikke kommer deg unna? Kan du, men hånden på hjertet, si at du liker henne? Om svaret er nei har du noe ugjort. Kanskje er du en av dem som unngår sin egen refleksjon i frykt for å se seg selv. Da har du absolutt noe ugjort. Og du må gjøre noe nå.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Om du nå sitter og venter på at jeg skal fortelle deg hva du skal gjøre, så venter du forgjeves. Jeg er ikke stemmen i det magiske speilet som hvisker at du er den vakreste i landet her, men jeg kan si deg dette: Du er vakker. Du har kanskje kviser, uregjerlig hår, små pupper og kjærlighetshåndtak, men du er deg. Hvem er det som bestemmer hva skjønnhet er? Er det modellbyråer? Er det han ene gutten som kalte deg stygg på ungdomsskolen? Eller er det du selv som kan bestemme? 

Kanskje du allerede i morgen kan stå opp, gå på badet, betrakte speilbildet ditt og tenke: “Hei! I dag er jeg fin!”? Kanskje du kan starte dagen med et smil i stedet for et oppgitt sukk. Kanskje du faktisk dropper den store genseren som skuler så altfor godt og leggings i dag, fordi du har litt ekstra mot – det ekstra motet som skal til for at du smetter inn i de nye buksene. De som sitter sånn akkurat og som viser kroppen din akkurat som den er. For den er fin. Du er fin. Og du er skal aldri tenke noe annet.

(bilder: whi)

Fikk ånden over meg. Knis.

SOUNDTRACK: Lissie – In Sleep

Der er du, strålende som alltid. Som solen. Jeg er Jorden, går i bane rundt deg. Prøver å snu meg vekk, men det er kaldt, mørkt. Såklart vender jeg meg mot deg igjen, så varm og lys som du er.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg må gå ut, jeg har noe jeg må gjøre. For der er du. Jeg løper, raskere enn vinden. Ut, til deg. Snøflakene faller rundt oss, det eneste jeg kan se er deg. “Der er du”, sier stemmen din; snill, god, vennlig. 

Hender som møtes, blikk som varmer. Å være hel igjen etter så lenge. For der er du. Her er jeg. Vi er sammen.

I know that when the story ends
The one that’s in my head
Well, I’ll be alone again

Why am I so terrified of waking?
He’s gone and I feel I’ve been forsaken
In sleep is the only place I get to see him, get to love him
Be with him

I love him, I love him, I love him

Hiver etter pusten, famler i mørket. Alene. Her er jeg. Hvor er du?

(bilder: whi)

Who are you? Are you in touch with all your darkest fantasies? 
Have you created a life for yourself where you’re free to experience them?

SOUNDTRACK: Lana Del Rey – Ride

Fri som fuglen, klar for alt, skal innta verden.
/
Redd harepus, gjemt i et hjørne, tør ikke gå ut.

Er det rart å være 21 år gammel og ikke være i stand til å se en fremtid? Å ikke klare å se for seg hvordan det blir noen år frem i tid, med mann, barn, hus og stakittgjerde? Å ikke ha noen form for mål, men heller være redd for å møte nye dager?

Hadde jeg vært født i en helt annen del av verden der folk strever for å overleve, der skole er en drøm, der fremtiden er kun en mulighet, hadde dette vært mer naturlig. Men jeg er norsk, har bodd i Norge hele livet, jeg har mat, vann og husly; jeg er økonomisk selvstendig (litt i alle fall), jeg går på universitetet, jeg har jobb, jeg har kjæreste og masse venner. Likevel klarer jeg ikke å se for meg at jeg blir noe. At jeg blir eldre. At jeg blir.

Jeg er. Men hvordan skal jeg komme meg videre i stedet for å slutte å være? Åh, hvordan kommer jeg meg til Aldriland?

“‘Second to the right,’ said Peter Pan, ‘and then straight on till morning.”

(whi)

SOUNDTRACK: Paramore – Renegade

The grass wasn’t green enough here
After watering it with my tears
I’m not sure where you went
Now we are, just past tense
The snakes, they are slithering in
Chasing me to my end
I can’t say where that is
I’m running again

And, when I get there
It won’t be far enough
I’m a renegade
It’s in my blood
If ever I get there
It won’t be fast enough
I’m a renegade
I always was

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Today, I will do my best. I will continue doing that every day, and I will make my dreams come true. I will.

Det er kanskje ikke normal oppførsel for en 21-åring å ikke forlate leiligheten på flere dager. Men for meg er det noen ganger en forferdelig tanke å skulle gå ut, la andre mennesker se meg. Jeg er ikke redd for mennesker. Jeg er ikke deprimert, har heller ikke angst. 

Jeg er bare en (av mange) som blir plaget av forkjølelsessår.

Nå synes du kanskje det høres helt teit ut at jeg skal stenge meg inne på denne måten på grunn av ei lita blemme i munnområdet, men det er ikke bare-bare. For det første går viruset til angrep på immunforsvaret mitt og gir meg feber og gjør meg slapp. I går ble jeg sliten av å gå fra soverommet til kjøkkenet (fem meter), og holdt på å sovne på sofaen i sju-tiden. I dag er jeg fremdeles ikke helt pigg, men jeg tror ikke jeg har feber lenger. Men i dag er styggedagen.

Styggedagen er den dagen i sårsyklusen der blemma er på sitt største, rød og halvveis pulserende. Mannedyret sier det er bare jeg som legger merke til det, men det er én for mye. Og når jeg fra før er underbitt og såret bestemmer seg for å bo midt på underleppa mi føler jeg meg slik:

Det vil si, jeg blir inne. Hei, Skins og Sex and the City!

Folk som klager KONSTANT. Hvite jeans. Folk som deler ord mer enn de burde når de er norsktalende/-skrivende. Gutter i røde jeans. Folk som ike bruker dobel konsonant der de burde. Når The Sims klikker og jeg har gjort kjempemye uten å lagre… Superbloggerne som har kjempemange lesere og så KAN DE IKKE Å SKRIVE KORREKT. Dårlig grammatikk generelt. Folk som sniker. Fraktkostnader som gjør det umulig (i alle fall svindyrt) å bestille i utgangspunktet billige ting. Menn på 30+ som ikke reiser seg og gir sitteplassen sin på bussen til gamle mennesker. Filmer som varer i tretten timer med dårlig slutt. NAV-mennesker som bruker 100 000 år på ting vi vanlige mennesker kunne gjort unna på en uke. SNYLTEVEPSER. Folk som kaster søppel ut bilvinduet.

Folk som stiller seg til i en gruppe på 5+ stk. midt i Gata på Dragvoll, ved enden av trappa opp til biblioteket, for å snakke. “Hei, jeg skal stå her og blokkere veien for alle som skal forbi, hehe, koz&klemz”. Ja, de er ofte blonde med en del foundation. Bare for å bekrefte stereotypen jeg har inne i hodet mitt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men så skinner sola og jeg hører Many Of Horror og skal til å spise ristet brød med tunfisk, og så er ikke verden så verst likevel. Smil for søndag, dere 🙂

He doesn’t make me cry the way you did.

Vel vel vel, så er vi her en runde igjen, da. Når man er hjemme alene, ser serier med ungdommer som er like forvirret som en selv (Skins, hvis noen lurte) og begynner å tenke på det som var, det som er og det som kommer. 

Jeg er i mitt andre forhold. Dette forholdet er ikke noe som mitt forrige. Det er rolig, trygt, behagelig. Ikke konstant stressende, usikkert og til tider jævlig. Det er som å komme i land på havna etter å ha vært i månedsvis på sjøen i storm. Det er… Annerledes.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det blir jo så man sammenligner. Hvorfor føles det ikke på samme måte? Svaret er enkelt: Det er ikke ham. 

Folk er forskjellige, de oppfører seg forskjellig, ergo føler vi ikke det samme for en Løve som man gjorde med en Ulv. Og jenta i ilden, hun skriver og skriver og skriver. Fortiden er fremdeles et tema, men noen ganger virker Ulven bare som et hjelpemiddel for at jeg skal godta det som er akkurat nå.

En vill fugl får nemlig panikk noen ganger. Bakser med vingene, skriker etter en åpen himmel over seg og endeløse skoger under seg. Så klart virker ulven som den fødte kompanjong, to ensomme krigere, oss mot resten av verden. Man glemmer helt at fugler flyr i flokk når man uler mot månen med en grå eremitt ved siden av seg.

– Ti stille, Ulv. Jeg prøver å tenke.