Your body is a wonderland

Nei altså, har et veldig bra forhold til kroppen min, jeg.

Eller? Spør mannedyret mitt, han kan fortelle deg om alle gangene jeg tar tak i magen/kjærlighetshåndtakene/lårene og rynker misfornøyd på nesen. Saken er at jeg tror jeg har lagt på meg etter at jeg flyttet hjemmefra, men det er det bare jeg som ser. Det er ingen jeans som jeg ikke får igjen eller tights som er for tighte. Det er ikke noe mer, men jeg synes jeg ser at jeg er større. Den onde dama i speilet er tilbake, folkens.

Hun ser nemlig på meg fra refleksjonen min, peker med de lubne fingrene på områdene jeg er usikker på og sier kynisk at nå må du slutte å spise så mye, du kommer til å bli feit. Trivelig frøken, med andre ord. Din verste kritiker er deg selv, sier de jo, og i dette tilfellet er det virkelig sant.

Men så kan jeg våkne en dag, hoppe ut av senga og danse foran speilet – wow, jeg ser bra ut! Frem til de siste ukene har dette vært tilfellet mesteparten av tiden, men så gikk jeg på en liten smell og jeg sitter her fremdeles med bandasjen rundt hodet og over det ene øyet. Ser ikke verden rundt meg helt klart og aller minst meg selv. Jeg skulle jo begynne å trene denne uka, men jeg lager unnskyldning på unnskyldning og har unngått temaet og spist kjeks og drukket brus i stedet. Flott utvikling, ikke sant?

Noe annet de sier (hvem er disse “de” egentlig?) er: Ny uke, nye muligheter. Så i uka som kommer skal jeg trene, jeg skal ikke drikke brus før det er fredag og jeg har lov (samme med kjeks, is, snacks) og jeg skal gjøre noe med den onde dama i speilet. Jeg gidder jo ikke ha ei slik kjerring lurende rundt i leiligheten! Starter veldig bra nå føler jeg, sitter i sofaen og koser meg med druer, banan og sitronvann 🙂

Most of us are heaving through corrupted lungs


(priv.)

SOUNDTRACK: Daughter – Youth

Dårlig periode. Småting irriterer meg grensesløst. Personer jeg virkelig trenger en pause fra kommer jeg meg ikke unna. Jeg blir hjemsøkt hver gang jeg lukker øynene.

Bort, bort, bort. Jeg føler meg så innmari alene. Samtidig som jeg ikke får nok tid for meg selv, får jeg alt for mye tid til å tenke. På at jeg blir oftere og oftere syk i lungene mine, at det blir alvorligere for hver gang og om hvordan det egentlig kommer til å bli når jeg blir gammel.

Og på toppen av alt er den onde jenta i speilet tilbake, håner meg hver gang jeg gløtter på refleksjonen. Det er ikke det at jeg tror jeg er tykk, men jeg blir klar over hvor forstyrret jeg egentlig kan være når det kommer til kroppen min. Alt jeg ser er de ENORME KJÆRLIGHETSHÅNDTAKENE som i virkeligheten bare såvidt synes over bukselinningen.

Verdens beste land å bo i. Jeg har karakterer til å gå hva jeg vil. Jeg har masse venner, flere gode venner og en flott familie. Jeg er elsket. Så hvorfor klarer jeg ikke å smile?

And if you’re in love, then you are the lucky one, 
‘Cause most of us are bitter over someone.
Setting fire to our insides for fun, 
To distract our hearts from ever missing them.
But I’m forever missing him.

And you caused it, 
And you caused it, 
And you caused it

I går var en new low, der jeg bare satt hjemme hele dagen, hadde hodepine og prøvde å samle meg selv i stedet for å dra på forelesning. Vet ikke om jeg er mer samlet i dag, men jeg er i alle fall oppe og skal på skolen. Jeg prøver i alle fall. Lyspunktet mitt i dag er at jeg skal henge med lille Mille. Det blir fint. I dag skal jeg smile. 

Planer for bloggen

Føler det har vært veldig tamt her på bloggen i det siste. Vel, i hele sommer, egentlig. Med flytting og jobbing har det bare blitt oppgulp, og jeg vet at jeg egentlig kan gjøre det mye bedre! Og det tror jeg dere vet, også… (håper i alle fall det?)

Så,

ny høst, nye muligheter!


(whi)

Med litt mer struktur i hverdagen (og en grunn til å kle seg litt finere enn om man skal være hjemme hele dagen…) tror jeg vi skal få til et par forbedringer. Først og fremst skal jeg, for første gang noen gang, ha konkurranse! Dette kommer det mer om senere, men det blir en unik premie. Selv setter jeg nemlig utrolig pris på ting som ingen andre har, og dermed blir dette også det man kan vinne i konkurransen min.Mer info kommer senere, altså! 🙂

Har også fått mer sansen for moteinnlegg, type “hvordan matche” og innlegg om stilige jenter rundt om, så det blir nok en del mer av slikt, samtidig som jeg skal begynne å skrive ordentlig igjen. You know, Ulv i natten-style. I tillegg skal jeg være flinkere til å bruke de kreative innfallene til å faktisk lage ting, så hello, DIY! 

(Siden økonomien nå blir litt strammere, blir det nok litt færre new in-poster, noe som forsåvidt er bra, fordi hyllene mine i klesskapet er fulle fra før.)

Men da har dere fått litt innsikt! Noen som har ris og ros å komme med, kanskje? Rop ut i kommentarfeltet! 🙂

Ulv i natten

Noen ganger føler jeg blikket dens på meg. Alene om kvelden. Ute og går alene. Du er nok der ute et sted, du følger meg med de gule rovdyrøynene dine, men når jeg ser etter deg er du borte i mørket. Selv om jeg synes det glimter i isblå øyne i en brøkdel av et sekund før alt svartner.

Jeg var aldri Rødhette som løp til bestemor for å unnslippe. Jeg oppsøkte predatoren, jeg lo da jeg møtte fare. Da jeg møtte deg. Eller kniste da, om man skal være pirkete. Kniste som den ungpiken jeg var, med hetten, som slettes ikke var rød, godt trukket ned i ansiktet så du ikke kunne se hva jeg tenkte. Men ulven visste likevel.


Å lære at ens egen tvillingsjel har bosted i en ulvekropp kan nok aldri oppleves som behagelig, selv om jeg aldri anså det som noe negativt. Et mørke hadde tatt bolig i et lite hjørne av hjertet mitt før jeg lærte å sette opp murer, så et dyr som vandret om natten var ingen overraskende kompanjong. Ulven er en ensom vandrer, og til tross for mørke tanker er jeg for glad i sola til å ule mot månen til stadighet. Vargen var min, vargen er min, men den kan ikke temmes. Jeg ser deg ikke lenger, men jeg vet du er der.

Det er godt å vite at du passer på meg.
(whi) 

Det er mange av oss

“Det e mang tå oss” (dialekt ♥) har i løpet av denne uka blitt mitt nye standardsitat. Når man jobber på et overnattingssted er det nemlig mange slags mennesker man støter på, men ofte trenger man ikke se lenger enn til den fremmede personen i kinosetet ved siden av for å finne noen som er, tja, hva skal man si – litt annerledes.

Hun i nabosetet i kinosalen var harmløs. Stirret kanskje litt mye på meg og mannedyret, fikk angstanfall av traileren til Kon Tiki (jeg tuller ikke) og lo på heeelt feil steder under filmen (Ted, for den som lurer). Så har vi andre mennesker, annerledes de óg, men på en veldig negativ måte. Mennesker som ikke er mottakelige for innspill fra andre, som skal ha det på sin måte og som hverken en 21-åring eller en 32-åring eller en 50-60-åring (jeg vet ikke hvor gammel sjefen min er) klarer å ha en voksen, fornuftig samtale med. Enkelte mennesker… Ja, vi ble litt rådville.

Det hele utspilte seg som en episode av Hotel Cæsar. Merkelig paranoid kvinnemenneske sjekker inn i andre etasje. Kortet hennes fungerer ikke. Situasjonen tilspisser seg… Jeg skal ikke beskrive episoden i detaljer, men man kan si at hverken jeg, 32-åringen eller vår felles sjef (godt voksen) har vært borti noe lignende.

9239c111bd816b934e8f5497c412c12e_large

At en godt voksen kan oppføre seg så barnslig, usaklig og ufølsomt er for meg hinsides all fornuft. Nå var det riktig nok noe psykisk i veien (denne slutningen trakk jeg alene på tirsdag etter kun en telefonsamtale), men det er ingen unnskyldning for den hysteriske situasjonen som tok sted i torsdag formiddag. Etter gjenfortelling til foreldre, kjæreste og svoger kommer historien for meg som mer og mer utrolig. Ikke utrolig på den positive måten, for all del nei, her mener jeg at jeg ikke trodde det var mulig at slikt faktisk forekommer.

Som nevnt var det noe psykisk som ikke var helt i orden. Likevel virket vedkommende som om hun var såpass til stede i den virkelige verden til at hun skjønte hvilken måte man burde oppføre seg på, og da kan man ikke si at hun kunne bruke sin mentale tilstand som unnskyldning for sin forferdelige oppførsel. Gi meg hundre ekle gutter på byen i stedet for den dama der; de har i alle fall en smule forståelse for hvordan ting fungerer i den virkelige verden (selv om det tar litt tid for dem å få det inn)!

Nei. Jeg rister på hodet gang på gang. “Ho der kjæm æ aldri te å gløm” har jeg sagt Gud vet hvor mange ganger. Gud ja, han var også innblandet, skjønner du. At til og med et troende menneske oppfører seg så ubarmhjertig som den kvinnen der gjorde i går… Nei. Hodet ristes for hundrede gang.

Det er mange av oss.

Hjertesmerte

Som Emelie skrev:

SÅNT MAN FÅR HJÄRTONT AV ATT LÄSA.

via http://rodeo.net/niotillfem/

Og ellers har jeg det bare bra, thank you very much 🙂

Get it together!

Har plassert meg på datasalen og har alle dokumentene (selve oppgaven, kilder x 3, osv.) åpne på skrivebordet, nå gjenstår bare å samle tankene og faktisk begynne… Et møte med fortida har plutselig sendt tankene mine i alle himmelretninger, all of them high as kites. Det er vel bare å begynne og trekke i snora, for jeg trenger å være fullstendig til stede i dette rommet, ikke i himmelhvelvingen over oss. Pust inn, pust ut. Her er jeg, klar til dyst.

Don’t you bring me down today

We are all in the gutter, but some of us are looking at the stars.


(priv.)

Hvis du og jeg er en av dem mr. Wilde omtaler og ser opp på ildfluene som sitter fast på den store blå-svarte greia, hva ser du? Ser du horder av skinnende lys, baller av gass som brenner millioner av kilometer borte? Er det forfedrene dine, fortidens konger, som ser ned på oss? Eller ser du muligheter, uoppdagede verdener og evigheten, noe som er større enn deg selv, større enn meg, større enn noen av oss?

Noen fortalte meg at de kunne tenke seg bort i sitt eget hode om de begynte å tenke på verdensrommet. “Jeg føler meg så liten”, sa hun, “så meningsløs.” Det er jo riktig. Vi oppfører oss som om vi er senteret i universet, men det er jo sola. Og hva er det så sola roterer rundt på samme måte som Tellus roterer rundt sola? Hvor mange soler er det? Tusen, som brenner og varmer hver sine solsystem? Er Jorda vår den eneste bebodde planeten? Hvis mennesket, trærne våre og dyrene på kloden vår dør ut, er alt over da? Det er så mange spørsmål man kan stille, så jeg skjønner det godt om du roter deg bort i tankene dine om stjernene.

Ingen av oss kan vite hvor langt evigheten når, hvor mange stjerner det er, hva det er Sola roterer rundt, i alle fall ikke i dag. Men hvis du tenker på den minste delen av deg selv, den minste partikkelen som fins i universet vårt, så kan du tenke på at stjerne er bygd opp av akkurat det samme som deg. Atomer. Et av atomene i en av stjernene du ser så uendelig langt borte, kan være identisk til et av dine atomer. Du er bygd av stjernemateriale. Du er en stjerne.

Kanskje stjernene titter på oss langt her nede og lurer på hva vi er, hva vi er laget av og prøver å telle oss?


(priv.)

Gratulerer med dagen!

I dag, dere, er det vår dag. Kvinnedagen! Derfor blir dette et lite spesialinnlegg for å hedre woman kind.

Først vil jeg nevne et knippe sanger som passer ganske så bra på denne dagen:

Beyoncé – Run The World (Girls) 
Cyndi Lauper – Girls Just Wanna Have Fun 
Destiny’s Child – Independent Women Part I 
Jordin Sparks – I Am Woman (aldri hørt før i dag, men ganske kul!)
Roy Orbison – Pretty Woman (kanskje ikke så veldig “kvinnevennlig” mht. denne dagen, men den er kul. Basta)
Lana Del Rey – This Is What Makes Us Girls 
Bigbang – Girl In Oslo (denne er kul og har “girl” i tittelen…)

Illustrerende bilde:

WONDER WOMAN! Fordi hun er kul.

Illustrerende bilde #2:

Også Norma Jeane Mortenson/Marilyn Monroe, da. Kvinnen over alle kvinner i mine øyne. Noen vil være i mot dette PÅ SELVE KVINNEDAGEN og si jeg er fordervet av et mannssjåvinistisk samfunn og bla bla bla, men jeg synes Marilyn Monroe er et forbilde for kvinner i dag – vi er fordervet, men det er nok jentene som forderver hverandre. Blant alle de syltynne modellene med flatt bryst, bein som stikker ut både her og der, innsunkne kinn og utsultede blikk synes jeg det er fint å se på bilder av Marilyn Monroe og flere fra hennes era. De har hofter, pupper, kinn og lår, men herregud hvor sexy de er!

DERFOR synes jeg vi skal feire oss selv i dag, med å spise akkurat det vi har lyst på, trene kun hvis vi har lyst (og ikke fordi vi føler vi ) og bare være oss selv – slik vi jenter kan best. Gratulerer med dagen, alle medsøstre! 🙂

Irriterende

Selv om jeg flyter på en rosa sky om dagen – ingen overdrivelser, jeg lover – er det småting jeg alltid irriterer meg over. Alltid.

ÉN: Sjåfører som ikke bruker blinklyset sitt
Fører til unødvendig venting, usikkerhet og nesten-ulykker, spesielt i kombinasjon med sen nedbremsing. DU HAR BLINKLYS I BILEN/BUSSEN/MOPEDEN/SCOOTEREN FOR EN GRUNN!

TO: Dårlige forelesere
De ødelegger det som burde vært favorittfaget mitt fordi de står der og stotrer, fniser nervøst og snakker om helt andre ting enn det som faktisk er pensum. Takk for at du kaster bort tiden min.

TRE: Klappe etter endt forelesning
Pleier du å klappe når tannlegen din er ferdig med å borre? Eller applauderer du bilmekanikeren når han har fikset bilen din? Nei, det var det jeg trodde. Hvorfor er posisjonen “foreleser på universitet” så opphøyd at de fortjener applaus når de, bokstavelig talt, bare har gjort jobben sin? Kombinert med punkt 2 synes jeg dette er en mongolid ting å gjøre, selv om vanen har tatt meg og jeg nå klapper uten å egentlig tenke meg om.
(Ikke til den personen som virkelig suger da, h*n får stå der og råtne i stillhet, om du spør meg.)

FIRE: Kundeservice som ikke svarer på e-mail-henvendelser
Jeg er av typen som liker å ha ting svart på hvitt; jeg er distré av natur og klarer ofte å glemme hva jeg blir fortalt over telefonen. Derfor er jeg veldig glad i å sende mail når jeg lurer på noe, det er jo det kundeservice er til for? Ikke i OneCall tydeligvis, tror jeg har sendt 3 mail og ikke fått svar på en eneste en. F u, guys. Hadde dere ikke vært så billige hadde jeg skiftet mobilselskap på flekken.

FEM: Folk på konsert som dytter
Når du kommer sist inn døra til konsertlokalet kan du ikke forvente deg å komme deg fremst slik at Janove Ottesen kan svette på deg. Derfor synes jeg det er fakkings unødvendig å trenge deg foran dem som faktisk dro tidlig og stod i kø nettopp for å få en bra plass. OG IKKE GI MEG FAKKINGS ATTITUDE NÅR JEG KOMMENTERER DYTTINGA DI, KJERRING. (dette irriterer meg grensesløst mye. jeg har ikke ord!)

SEKS: Folk på en full buss som IKKE SKAL FLYTTE VESKA SI UTEN AT MAN SKAL SPØRRE OM MAN FÅR SITTE DER, NEI!!!
Ja, så har vi mer buss-issues, men dette… Dette er nesten verre enn konsertdyttinga (nesten). Du kommer inn på bussen som er greit full, og så er det noen ledige seter ved siden av fremmede. Det denne fremmede personen har gjort er å legge veska si på setet som i utgangspunktet er ledig, og han/hun sitter nå veldig vendt mot vinduet og trykket på mobil eller lignende. Ergo: “Jeg liker ikke fremmede, ikke spør om du får sitte her”. Hvorfor dette er feil? Jo, nå skal du få høre! A) Når man tar bussen og betaler enkeltbillett har du betalt for et sete. Du kan ikke holde av et sete til veska di når bussen er full. Taper. B) Det er ren folkeskikk. På grunn av A) kan du ikke holde av det, og når bussen er full, tar du og flytter veska di slik at noen får sitte der i stedet for å stå. C) DET ER FEIL. Ahmagahd. The anger… 


 Men sånn ellers er jeg sånn her da:Photobucket

Åååh, nå fikk jeg lyst til å se Despicable Me. (whi)
Noe som irriterer deg?