Noen ganger så er det noe som bare må må må ut, selv om man vet vet vet at det kommet til å såre. Og det gjør det. Hver gang. Man vet at man kan såre så mye som man en gang ble såret selv. Det er godt å føle at man har makt over noen. Selv om det er makt som, når i bruk, man ikke vil ha i det hele tatt.
Og så ser man inn i øynene til offeret sitt og ser seg selv om 16-åring. 17-åring. 18-åring. Og man føler seg som om man har sunket ned til et nivå man lovte seg selv at man aldri skulle nå. Og så rister man av seg ulvefellen og fremstår som den sauen man egentlig er, og håper den snille, modige, gode løven foran seg aldri, aldri, aldri viser seg å være en stor og slem Scar som kaster en ned i bunnen av kløfta for å bli tråkket i hjel av bøfler.
Ja, det er et dyr i oss alle. Jeg veksler mellom å være diverse dumme, forsvarsløse dyr som sauer og gnagere, mens mennene i mitt liv vanligvis er rovdyr. Vi har den store stygge ulven som blåste huset mitt ned (heisann, jeg er visst gris også!) og løven som passer på lammet, samme hvor dumt, konstant brekende og uansvarlig det lille lammet (jeg) er.
Noen ganger liker jeg å tro at jeg er en løve jeg også, men i så fall er det bare en liten en som prøver å brøle bort hyenene som flokker seg.
(bilder: whi)