Valg og sånn

Jeg liker å være overflatisk her inne. Jeg poster fine bilder, skriver om den nye sminken min og legger ut middagsoppskrifter. Innimellom er jeg halvintellektuell og skriver om de ørti bøkene jeg leser. Det er dette jeg velger å vise dere. Livets lyse side, dans på roser, alt det der.

Sannheten er jo at livet har flere sider, akkurat sånn som meg. Samtidig som jeg legger dagens eyeliner tenker jeg febrilsk over fremtiden og økonomien min, og mens vi spiser frokost diskuterer mannedyret og jeg samfunnet (om vi ikke øver på vår egenkomponerte musikal med sanger fra Disney-filmer og jingler fra diverse programmer. Som sagt, mange sider). For jeg er egentlig ikke så overflatisk som jeg viser frem her på bloggen.

Jeg skal ikke påstå at jeg er superengasjert i politikken. Men jeg vet en del om hvordan samfunnet fungerer, om hvordan det er og om hvordan det kan bli (på godt og vondt), og jeg vet nok om Norges politiske partier til å vite hvilke jeg er mest enig med (og hvilke parti jeg slettes ikke er enig med). Jeg har stemt siden jeg ble myndig, og jeg ser det ikke bare som en rett, men en plikt. Ikke noe å kimse av, ikke noe å gjøre fordi det er kult, men fordi det er viktig. Fordi vi lever i et demokrati, i verdens beste land, men det betyr ikke at ting ikke kan bli bedre. Og slett ikke at ting ikke kan bli verre. Jeg har ikke tro på politikk som gjør ting bedre for en liten andel av befolkningen, der man ikke tenker lengre enn sin egen nesetipp. Vi lever i Norge sammen, og da må vi tenke på hverandre. På alle. Vi må ta vare på de eldre, vi må passe på at folk får jobb (spesielt lektorer i engelsk som bor i Trondheim, plis gi meg jobb), vi må være nøye med utdanningen til barna våre, og vi må virkelig ta miljøet på alvor, ellers er det ingen fremtid å snakke om. 

På torsdag stakk mannedyret og jeg innom biblioteket i Trondheim og forhåndsstemte. Ettersom det i dag er valgdag, er det for sent å forhåndsstemme og for å stemme må du møte opp i kommunen der du er folkeregistrert. Om du ikke har forhåndsstemt og har muligheten, i dag er dagen.

Bruk retten din. Gjør plikten din. Stem.
Okay, nå kan vi gå tilbake til blomster og sminke og sånn.

The transgender issue

Det er jo “in” for bloggere å ta opp samfunnsproblemer, så hvorfor ikke bli med på trenden? Neida, jeg skal ikke ta en Fotballfrue (eller bruker hun bare navnet sitt nå?), men dette er noe jeg har tenkt en del på.

Transgender, eller transkjønnet på norsk, er betegnelsen på et menneske som “som på en eller flere måter bryter med den rådende to-kjønnsmodellen i samfunnet” (Regjeringens handlingsplan Bedre livskvalitet for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner). Vedkommende blir ofte kalt en transperson. Temaet har fått masse oppmerksomhet de siste årene, spesielt med tanke på “Kardashian-pappa” Bruce Jenners overgang til å bli Caitlyn Jenner. Serien Transparent, hvor hovedpersonen er en middelaldrende mann som blir en kvinne, har også blitt hedret som en viktig produksjon i akkurat denne sammenhengen. Det er altså masse fokus, hvor heldigvis mesteparten er positivt slik at livet skal bli enklere for de som føler begrepet transgender beskriver dem selv. Og det er supert, hvorfor skal ikke alle få være den de er?

For en god stund siden gikk dokumentaren Louis Theroux: Transgender Kids på BBC Brit. Jeg satte den på opptak ettersom jeg ikke hadde tid til å se den der og da, men så glemte jeg den litt. Til jeg i dag fant den i opptakslista og satte den på.

Det er sterkt å se foreldre som virkelig aksepterer barnet sitt akkurat som den de er. Som hører på barnet sitt som retter på dem når de blir fortalt at de er en “good girl” og svarer “no, Mummy, I’m a boy!” fra en tidlig alder. For det er jo veldig lett å si at “nei, jenta mi, du er jo en jente, ikke en gutt, du skal jo leke med dukker og ha på deg fine kjoler”. Det er forunderlig å se et lite menneske på fem år, født som gutt, være så fast bestemt på at “jeg er en jente, jeg vil være en jente” – noe barnet har sagt fra en alder av to år. Og det gjør vondt å høre utsagn som “I’m Daddy’s only boy, so I need to be a boy for him”. Nå viste det seg etter hvert at akkurat dette barnet villig vekslet mellom også av personlige grunner, men jeg vil tro at det er tilfeller der barn og ungdom – og voksne for den del – føler at de må være slik som omverdenen vil at de skal være, selv om det krasjer med vedkommendes egne ønsker.

Jeg føler jeg trenger mer informasjon om dette. Jeg vil forstå mer slik at mitt syn gjør det enklere for folk å være seg selv. Jeg vil ikke være et hinder. Samtidig er det litt vanskelig, for jeg er tvers gjennom kvinne og har alltid vært det. Tanken på å være gutt har aldri streifet meg, ikke engang om det var kun for én dag. Jeg elsker å være kvinne og alt det innebærer. Derfor er det vanskelig for meg å forstå. Men for meg gjør det ingenting om en person ser ut som en gutt men føler seg som en jente og derfor vil bli kalt Nikki i stedet for Nick. Det utfordrer ikke mitt verdenssyn på noen måte fordi jeg vil at alle skal ha det godt med seg selv. Det er så mange unge som sliter fordi de ikke passer inn, enten det er på grunn av utseende, interesser eller legning (eller noe annet), og det er så synd, for alle må jo få være den de er, den de vil være. Dette er en frihet alle har rett til å ha, og trangsynte folk burde ikke få stå i veien. Å være åpen og å ha medfølelse er en av de viktigste egenskapene man kan ha, og jeg er stolt av å si at jeg innehar disse egenskapene. Det er kanskje ikke alt jeg forstår, men jeg prøver, og det synes jeg alle burde gjøre. Å prøve, og om man til syvende og sist ikke forstår, så å akseptere at slik er det bare for enkelte mennesker. Fordi alle fortjener å få være seg selv, uansett.

– Do you think you’ve always been transgender?
– Yes.
– Why?
– Because of myself.

Paris, je t’aime

Jeg skulle starte dagen med å skrive et koselig innlegg om lørdagens planer. Jeg skulle det. Men så kan jeg ikke dekke over det jeg tenker, for selv om jeg fremdeles skal gjøre de koselige tingene jeg i utgangspunktet skulle skrive et koselig innlegg om, så er det noe som formørker tankene mine, noe som hele tiden er der.

Paris, dere. Hva faen? Hva skjedde nå? I går kveld satt jeg med tårer i øynene og så nyhetene, og tårene er der fremdeles. Ondskap er det eneste som gir mening. Hvordan skal man ellers forklare døden til over hundre uskyldige? Ta konsertlokalet Bataclan, for eksempel. Man kan kanskje tenke seg til følelsen man har når man skal på konsert med et band man liker: Glede, spenning, kanskje ekstase? Og så kommer skuddene. Gisselsituasjon. Død, død, død. Ondskap.

Og så har vi Norge, som gradvis blir mer og mer fremmedfiendtlig. Spesielt etter alle flyktningene fikk komme til oss, vi som har var så heldige at vi ble født i Norge, rike, lille Norge med muligheter. Uten krig. Som har alle forutsetninger for å hjelpe. Det var en Facebook-status jeg leste i går som virkelig gikk inn på meg. Jeg er glad det ikke var noen jeg kjenner godt og har i omgangskretsen min, men en person som tilfeldigvis gikk på samme skole og fant det for godt å legge meg til for flere år tilbake. Jeg fjernet vedkommende som venn. For den ytringen… Forslaget var å stenge grensene, stenge ut flyktningene, før situasjonen i Frankrike kom til oss. Som om det var flyktninger som gikk rundt og bombet og skjøt i Paris i går!? Det er så idiotisk. Jeg blir så sint! Det hele ble forklart så godt i en Twitter-melding fra en Dan Holloway:

“To people blaming refugees for attacks in Paris tonight. Do you not realise these are the people the refugees are trying to run away from..?”

 

I see humans, but no humanity 

My despair, sadness and anger in the aftermath of the terrible things that happened in Paris last night. Evil, evil, evil. I see humans, but no humanity.

Blog cleanse

Nå driver jeg og fjerner litt gamle innlegg fra offentligheten. Dere skjønner det, at jeg har hatt denne bloggen siden 2007. Jeg har postet bortimot daglig siden jeg var 16 år gammel, og det har nå gått åtte(!) år. Åtte år, der jeg har gått fra superforelsket til superdumpa til bortimot depressiv til en attenåring som egentlig har det veldig bra til en universitetsstudent til en voksen kvinne. For det er jeg faktisk nå.

Jeg er voksen. Og jeg er dermed helt annerledes enn den 16-åringen. Derfor rydder jeg litt, og gjemmer unna en hel del. Det er ikke det at jeg skammer meg eller noe, men jeg føler det er veldig fjernt fra den jeg er nå. Jeg vil at det skal være minner om livet mitt for meg selv, enn masse tull som uvedkommende kan rote seg frem til. For det vet jeg at folk gjør. Det tar litt tid, ettersom jeg tar ca. 50 innlegg om gangen (og jeg blogget MYE i 2008-2009!) og systemet bruker en del tid på å prosessere kommandoen min. Men etter hvert kan dere altså ikke gå lengre tilbake enn 2010, men fem år med opp- og nedturer er kanskje nok?



I’m cleaning up the archives a bit, removing old posts from the public. You see, I’ve had this blog since 2007. I’ve postet frequently since the age of 16, and it’s been eight(!) years now. Eight years, where I’ve gone from very much in love to being very much dumped to more or less depressive to an 18-year-old who’s actually doing just fine to a university student to a grown woman. Because that’s what I am now.

I’m a grown-up. And that makes me completely different from that 16-year-old. So I’m cleaning up, hiding away some stuff. It’s not that I’m ashamed or anything, but it’s just so very distant from who I am now. I want those posts to be my own memories from my younger life, rather than random stuff stranger can click their way to. Because people do that, I know they do. It takes time, I hide 50 posts at the time (and I blogged a LOT in 2008-2009), and the system processes my command quite slowly. But in a few days, you can’t go further back than 2010, but five years of ups and downs might be enough?

Én stk. Flagstad

Nå skal dere få høre om noe viktig dere kan utrette med bloggen deres. En nettside som baserer seg på rabattkoder, CupoNation, har en ordning der du kan skrive et blogginnlegg og så donerer de 100 kroner til Fattighuset. Som navnet kanskje tilsier hjelper de folk som ikke har det så godt som meg og mest sannsynlig deg. De deler ut mat og klær, hjelper til med tannlegebesøk og kan også bidra til de som er i akutt økonomisk nød. Mer info om Fattighuset kan du finne HER.

En hundrings, liksom. Hva er egentlig det for meg og deg? En genser på H&M? En neglelakk? Et cafébesøk? For andre, for de som kanskje ikke har noe, kan hundre kroner bety ganske mye, spesielt nå som vi nærmer oss jul. Kanskje hundringsen som kommer av mitt blogginnlegg gir en stakkar en ordentlig julemiddag, og kanskje også en julegave? Jeg håper inderlig det, for jula er for alle. Ikke sant?

Så, hva kan du gjøre? Foruten å gi penger selv kan du altså skrive et blogginnlegg, som dette, der du oppfordrer til å hjelpe, og så lar du CupoNation få beskjed HER når du har postet innlegget (følg linken så finner du også mer konkret hva du skal gjøre). Så lite for meg kan bety så mye for en annen ♥

Høyer

Da jeg gikk forbi Høyer i Trondheim sentrum her om dagen måtte jeg stoppe og lese det som står over inngangsdøra deres en gang til.


(hoyerbloggtrondheim.no)

Les det som står under Høyer. LES DET. “Upgrading humans”?! Seriøst? Det er ikke greit. 

For den som ikke vet hva Høyer er, la meg fortelle: Høyer er en norsk butikkjede (som nylig har åpnet i Trondheim) som selger moteartikler. Nei, forresten, merkeartikler. Vi snakker Marc Jacobs, Michael Kors, Diane von Furstenberg, Whyred, Hunkydory, etc. Dyre ting, i mine øyne.

Det som fikk meg til å bråstoppe midt i gata var altså dette ordet, “upgrading”. Å antyde at mennesker blir oppgradert ved å kjøpe og bruke merkeklær, -sko og -vesker, det er for meg helt idiotisk. Det er jo ikke rart det blir merkepress! Jeg vet av jenter som blir mobbet og delvis utestengt av klassevenninner fordi de ikke har riktig merke på skoene sine. PÅ BARNESKOLEN. Jeg har vært lærer på en skole der en av tre jenter går med Michael Kors-veske. Jeg blir kvalm, oppgitt og frustrert.

Jeg blir rett og slett dårlig.



Just another little rant about how crazy and brand-dependant people are, and how specific stores, such as Høyer, helps this whole desillusion with their slogans saying how they are upgrading humans with their brand items. I’m sickened and frustrated. It’s just ridiculous.

Blogger etiquette?

Det har oppstått enkelte normer, spesielt på blogg.no. Uskrevne regler som det er vanlig folkeskikk å følge. Kommentarer, for eksempel. Om noen kommenterer på et innlegg, er det normal etikette å kommentere tilbake på vedkommendes blogg. Jeg synes i alle fall at det er greit å gjøre, og da mener jeg ikke “Sv: Takk” eller noe sånt, men at man faktisk går inn på vedkommendes blogg, leser innlegget og skriver mer enn “fine bilder” eller, det mest irriterende, “hei så fin blogg du har kom gjerne innom min”. Nå er ikke jeg den beste til å kommentere på andres blogger, men jeg gjør mitt beste. Selv om noen ganger klarer jeg ikke bedre enn “fine bilder”, selv… (om det har med meg eller vedkommendes blogg å gjøre kan dere jo avgjøre selv, jeg har ikke tenkt å henge ut noen) Om vedkommende spør om noe, bruker jeg svarfunksjonen – en flott greie i mine øyne!


(whi)

Dette med kommentarer irriterer meg egentlig grensesløst. Jeg skjønner at man vil reklamere for bloggen sin, men jeg vil heller ha null kommentarer enn tjue som sier “jeg har konkurranse på bloggen min, skynd deg og meld deg på” (bare med skrivefeil) og den slags. Jeg blogger for at noen skal lese det jeg skriver, ikke for å bruke kommentarfeltet som reklameplass. Andre ting jeg finner idiotisk er når jeg bevisst skriver hvordan jeg gjorde noe, hvor jeg gjorde det, hva kjolen kostet eller hvor jeg har den fra, og så har noen spurt om akkurat dét. NÅR DET STÅR SVART PÅ HVITT. Hvorfor leser man ikke innlegget ordentlig før man spør om noe? Jeg bare åååh. Ja. Det gjør jeg.


(whi)

Dette er egentlig noen av grunnene til at jeg ikke liker blogg.no som plattform. Det er for mye rundt selve bloggingen. Det er et press på å ha så og så mange lesere, ikke på å skrive ordentlig, ta fine bilder eller rett og slett blogge bra, som er stikkord for bloggene jeg følger. Jeg skal nok en gang ikke nevne navn, men jeg sitter nesten daglig og finner skrivefeil (og da ikke bare typos) hos toppbloggere, enten de skriver på engelsk eller norsk. Jeg skjønner bare ikke at dette ikke er viktig poeng i bloggverdenen, blogging handler jo tross alt om å skrive!


(whi)

Jeg er jo ikke en toppblogger, på laaangt nær. Likevel synes jeg at mine 50-60-70 daglige lesere, både norske og utenlandske, er veldig mange, og dere får meg til å ville fortsette. Noen mener kanskje at jeg ikke har noen rett til å si hva som er feil med andre, mer suksessrike bloggere når jeg ikke gjør suksess i det hele tatt selv, men slik er det med ytringsfrihet, dere – når såkalte “moteeksperter” går rundt og sier at en spesiell type er harry, så kan jeg si at jeg misliker blogger med (konsekvente) skrivefeil. Velkommen til verden anno 2014.

Blir du også lei av “hei fine bilder sjekk ut bloggen min”-kommentarer og skrivefeil?



Just a little rant about how people use the comments field for self-advertising and poor blogging in general. No biggie! 

Something unexpected

I dag tok jeg farvel med deg.

Eller, jeg skrev farvel. I en såkalt minneprotokoll. For et utrolig sjelløst, upersonlig navn på noe som skal inneholde en siste hilsen. Og så til deg, da.

For du var så ung. Og du var så glad, og blid, og snill. Og jeg kan ikke fatte at du er borte. At du ikke skal lyse opp dagen til noen mer, ved å komme med en litt snål kommentar og et strålende glis. For på en eller annen måte ble det bestemt at du ikke skulle være her mer. Og jeg skjønner ikke hvordan det går an.

Da jeg skulle skrive i denne nevnte protokollen i dag (igjen, for et forferdelig navn!) stod jeg der med pennen i en skjelvende hånd og lette etter ord. Jeg lette etter ord, jeg som kan skrive side på side. Men akkurat i dag, akkurat når jeg så på det innrammede bildet av deg, da visste jeg ikke hva jeg skulle komme med. For jeg skjønner det rett og slett ikke, hvordan?

Ordene er ikke engang i nærheten av å komme nå heller. Hva sier man når en i tyveårene plutselig er borte? Det er akkurat det: Man sier ingenting. Man sitter i sjokk og klarer ikke å formulere noe som helst. Fordi det er ikke slik det skal være.

A friend of mine has passed, and it’s so unbelievable that I struggle to find words. I. Just. Can’t.

Irriterende

↓  “Sjangse”. Det skrives ikke sånn, det er en g for mye der.

↓  Feilaktig bruk av “i forhold til”. Prakteksempel fra Erna herself: “Pakistan er et veldig viktig land i forhold til freden i verden”. Her mener visst Solberg at Pakistan er viktigere enn verdensfred. Way to go… (les mer her)

↓  Når folk sier at de skal “spørre et spørsmål”. Dette blir smør på flesk – når du skal komme med et spørsmål et det innforstått at du skal spørre om noe. Det heter å stille et spørsmål.

↓  Hvem i stedet for hvilken/hvilket. Hvem bygning? WHAT!? JEG FORSTÅR IKKE HVA DU SIER.

↓  Dems. Nei nei nei.

↓  Kjempe kult og andre orddelingsfeil (eller særskriving som det heter?). ‘Nough said’.

 

Og ja, jeg skal bli lærer. Rødpenn ♥