I dag tok jeg farvel med deg.
Eller, jeg skrev farvel. I en såkalt minneprotokoll. For et utrolig sjelløst, upersonlig navn på noe som skal inneholde en siste hilsen. Og så til deg, da.
For du var så ung. Og du var så glad, og blid, og snill. Og jeg kan ikke fatte at du er borte. At du ikke skal lyse opp dagen til noen mer, ved å komme med en litt snål kommentar og et strålende glis. For på en eller annen måte ble det bestemt at du ikke skulle være her mer. Og jeg skjønner ikke hvordan det går an.
Da jeg skulle skrive i denne nevnte protokollen i dag (igjen, for et forferdelig navn!) stod jeg der med pennen i en skjelvende hånd og lette etter ord. Jeg lette etter ord, jeg som kan skrive side på side. Men akkurat i dag, akkurat når jeg så på det innrammede bildet av deg, da visste jeg ikke hva jeg skulle komme med. For jeg skjønner det rett og slett ikke, hvordan?
Ordene er ikke engang i nærheten av å komme nå heller. Hva sier man når en i tyveårene plutselig er borte? Det er akkurat det: Man sier ingenting. Man sitter i sjokk og klarer ikke å formulere noe som helst. Fordi det er ikke slik det skal være.
A friend of mine has passed, and it’s so unbelievable that I struggle to find words. I. Just. Can’t.
Man gråter mye, og det gjør vondt i hjertet. Og så smiler man litt, fordi man har så mange gode minner. Men for det meste så gjør det bare vondt. Det går over for det meste, men det vil desverre alltid gjøre vondt. Jeg håper det går bra med deg <3
Jeg håper det går bra med deg, og slike hendelser er alltid sjokkerende og vanskelige å håndtere. Tror dette innlegget påvirket meg mer enn jeg tenkte, for jeg leste det like før jeg la meg en kveld. Den natten drømte jeg om min helt og forbilde som døde i en ung alder. Husker at jeg syntes det var sååå urettferdig, for det var en ulykke som skjedde dagen han kjørte opp på motorsykkel og i tillegg var han en av mine største forbilder. Jeg ble nemlig mobbet da jeg gikk på barneskolen, og han tok veldig godt vare på meg og fikk det til å slutte.
Det tar tid å lege sår, og selv denne hendelsen jeg snakker om skjedde for ca 8-10 år siden. Så bruk tiden 🙂
– Siri
Anja: Takk for fine ord, Anja 🙂 Det går bra med meg, det er bare litt… Rart.