I’ve been a massage therapist for many years, now. I know what people look like. People have been undressing for me for a long time. I know what you look like: a glance at you, and I can picture pretty well what you’d look like on my table.
Let’s start here with what nobody looks like: nobody looks like the people in magazines or movies. Not even models. Nobody. Lean people have a kind of rawboned, unfinished look about them that is very appealing. But they don’t have plump round breasts and plump round asses. You have plump round breasts and a plump round ass, you have a plump round belly and plump round thighs as well. That’s how it works. (And that’s very appealing too.)
Woman have cellulite. All of them. It’s dimply and cute. It’s not a defect. It’s not a health problem. It’s the natural consequence of not consisting of photoshopped pixels, and not having emerged from an airbrush.
Men have silly buttocks. Well, if most of your clients are women, anyway. You come to male buttocks and you say — what, this is it? They’re kind of scrawny and the tissue is jumpy because it’s unpadded; you have to dial back the pressure, or they’ll yelp.
Adults sag. It doesn’t matter how fit they are. Every decade, an adult sags a little more. All of the tissue hangs a little looser. They wrinkle, too. I don’t know who put about the rumor that just old people wrinkle. You start wrinkling when you start sagging, as soon as you’re all grown up, and the process goes its merry way as long as you live. Which is hopefully a long, long time, right?
Everybody on a massage table is beautiful. There are really no exceptions to this rule. At that first long sigh, at that first thought that “I can stop hanging on now, I’m safe” – a luminosity, a glow, begins. Within a few minutes the whole body is radiant with it. It suffuses the room: it suffuses the massage therapist too. People talk about massage therapists being caretakers, and I suppose we are: we like to look after people, and we’re easily moved to tenderness. But to let you in on a secret: I’m in it for the glow.
I’ll tell you what people look like, really: they look like flames. Or like the stars, on a clear night in the wilderness.
Etter min mening burde det være en skrivetest man måtte bestå for å få lage seg blogg. En occasional skriveleif er såklart lov, men når jeg ser på feeden og overskrifter som “Bursdag selskap” og “(…) denim skjorte”… Da blir jeg helt i ærlig i nokså dårlig humør. (beklager uthengingen, men ja, dette er ordentlige overskrifter på ordentlige blogger)
Såklart bør du ikke ha the occasional typo om du jobber som tatovør…
Jeg fatter ikke at det kan gå an å være så innmari vanskelig å skrive korrekt. Man kan ikke skylde på dysleksi og slikt heller, for det er faktisk ikke en så stor prosentandel av oss som har slike problemer. Det er såklart et reelt problem, men de fleste som skriver feil gjør det fordi de ikke vet bedre (eller er for late til å lære seg å skrive ordentlig).Vi kan jo såklart se på grunnskolen og at undervisningen i rettskriving ikke kan være i nærheten av bra nok, men det kan vi kanskje ta en annen gang.
La oss i første omgang ta for oss orddeling. Ja, riktig, det heter orddeling, ikke “ord deling”. Dette er et fenomen som angriper stadig flere, og jeg tror det engelske språkets innflytelse er mye av grunnen. Vi leser, skriver og får med oss stadig mer engelsk, og på engelsk heter det jo faktisk birthday party og denim shirt. Det man må huske på er at norsk er et eget språk med egne rettskrivingsregler og om man er i tvil, så kan man google det og riktig svar kommer på magisk vis frem (man kan for eksempel sammenligne antall treff på to ord). Hovedregelen når man skriver på norsk er at sammensatte ord (partytelt, sjokoladekake, drueklase) er nemlig sammensatt, uten noe mellomrom mellom ordene.
Et annet punkt er å vite forskjellen på å/og, der jeg kan si at hovedregelen er som følger: å skal være foran verb i infinitivsform (jeg liker å danse, han har lært seg å sykle, de kan å lese, osv.) mens og fungerer som et bindeledd, enten mellom to “ting” i samme setning (Hanna og Karl skal på tur, vi skal synge og danse), som bindeledd i en setning (Kari kom på besøk og vi spiste ostekake). Når det gjelder eksakte regler, unntak og rettskriving generelt kan man ta seg en tur på Norsk Språkråd sine nettsider, der det står masse om orddeling, tegnsetting, preposisjonsbruk, forskjellen på “å” og “og”, +++. Nyttig info, med andre ord!
Så hvorfor er det egentlig så innmari viktig at man skriver korrekt? Jo, nå skal du høre: Selv om feeden min forteller meg at det er en del som ikke kan å skrive riktig, fins det faktisk en del der ute som skriver feilfritt. Disse vil ikke synes bloggen din er så veldig bra om du har skrivefeil allerede i overskriften og det mangedobler seg i innlegget ditt (selv om det er maks ti setninger). Det handler om profesjonalitet: Det er ikke sikkert du har tjue tusen lesere, men sjansen er stor for at du skal få flere om du i alle fall skriver godt! Og tenk om noen som skriver feil leser bloggen din og faktisk innser at de skriver feil, og dermed begynner de kanskje å skrive riktig – tenk det!
La oss bruke bilder fra Weheartit.com som eksempler og se om du kan finne feilen:
Nå er alle disse på engelsk, men det ser ganske latterlig ut med skrivefeil, ikke sant? På bilde nr. 3 blir jo meningen faktisk helt endret bare med fraværet til en “o”!
Rettskriving er som dere kanskje skjønner veldig viktig for meg, og jeg tror og håper at mange er enige med meg, og ikke bare når det gjelder blogg. Tenk deg om du en dag skal være ansvarlig for et eller annet møte og skal sende ut referat til de deltakende etterpå – det gir et dårlig bilde om dette referatet har masse skrivefeil!
En sang kan bety så mye. Den kan få deg til å trekke pusten og gi deg lyst til å kaste deg omkull med verden med ny iver, nytt mot. Den kan få deg til å løpe de siste metrene slik at du klarer treningsmålet ditt. Den kan få deg til å skrike ut all aggresjon og frustrasjon inn i puten.
Og den kan få deg til å måtte gispe etter luft og kjempe for å holde tårene tilbake.
Fordi du håper at et menneske aldri skal få knekke deg slik denne sangen får hjertet ditt til å briste. At du aldri skal hengi deg så mye til noen at de kan ha slik makt over deg som denne sangen har. At den eneste som skal ha slik makt over deg er deg selv. Ikke han, i alle fall ikke han.
Den kan få deg til å stenge ute alt lys fra vinduene, til å holde alt lys borte fra sjelen din.
Fordi du er så langt nede at bare et lite hvisk om at det finnes en verden utenfor og at den spinner videre uten deg kan ødelegge deg for alltid og du velger derfor å stenge deg inne, inne med tankene, med skjellsordene, med tårene og med armene tviholdende rundt brystet ditt. Ingen skal få hjertet ditt igjen, aldri. Og i alle fall ikke han.
Den kan få deg til å smile, til å huske en stund da alt var fint, lett, ungt.
Fordi en dag går det over. Du innser at det som er forbi er forbi, ingenting kan få ham tilbake og du er den du er uten ham. Du er fri. Og du tenker tilbake på den gangen du hadde alt og likevel ingenting, og hvor godt det føltes, og hvor fint det er å tenke tilbake på at du har elsket og at du ble elsket tilbake. Fordi det er det det handler om. At du tillater deg selv å føle selv om du kan knekke og falle på bakken og ende opp med et hjerte i tusen biter og likevel klarer du å samle deg selv og gi det sammenteipede hjertet til en annen. Fordi du er sterk. Du er fri. Du er et menneske som kan føle, som kan føle hele verden og bli så redd for at følelsene skal oppsluke en, men likevel fortsette å føle, gang på gang, fordi det er det du skal. Hjertet er til for å føle, elske, briste, bli sterkere og elske igjen.
I forrige uke klikket mobilen min for andre gang på kort tid. For andre gang måtte jeg sende den inn til reparasjon, noe som resulterte i at jeg var uten mobil i en uke.
For det første ble jeg avhengig av armbåndsur da jeg sjekker mobilen for å se hva klokka er annethvert minutt. Samtidig gikk jeg konstant med følelsen av å ha glemt noe, som var litt ubehagelig. Etter et par dager gikk dette over, og jeg følte meg egentlig ganske fri. I tillegg fulgte jeg med på 100% av hver forelesning, fordi jeg ikke kunne sjekke mail, Facebook, sende meldinger, etc. Win!
Etter hvert så ble følelsen av å være utilgjengelig veldig påtrengende, og dette var for meg veldig ekkelt. Å vite at jeg ikke kan nås om noe skjedde med familien min eller mannedyret, at jeg ikke uten videre kunne ta kontakt med noen om det var noe, at all fjernkontakt ville være betinget av noen andres vilje til å låne bort telefonen sin.
All kommunikasjon med venner og medstudenter gikk via Facebook, en kontakt som ble ganske begrenset ettersom jeg ikke har med meg laptop på skolen. Jeg ble derfor veldig glad da jeg kunne hente telefonen min på fredag og faktisk sende en tekstmelding angående festen på kvelden.
Det er situasjoner som disse som får meg til å innse hvor avhengige vi faktisk er blitt av teknologien vi omgir oss med. INGENTING FUNGERER. Tenk om Internett sluttet å fungere (ok, that’s a longshot, but still) – hvor hadde vi stått da? Da bankterminalene og minibankene sluttet å fungere for en tid tilbake var det jo helt krise! Det jeg har lært av min ikke-telefoniske uke var at det går bra, det er greit å være tilgjengelig men mobilen trenger ikke å ligge på pulten under hver forelesning, jeg MÅ ikke sjekke mailen flere ganger i timen, det går bra om jeg svarer på meldinger etter en stund og ikke med én gang. Nå er det bare å krysse fingrene for at jeg faktisk klarer å la mobilen være når jeg er på skolen, for det var en veldig positiv endring!
I’ve just struggled through a whole WEEK without a cellphone, and it wasn’t too bad, actually! I found out that I can manage just fine with a watch during the school day and then catching up on Facebook and such when I get home. The feeling of being unavailable was the worst, but the plus side was that I managed to stay focused during all my lectures. It’s kind of scary how dependant we are of the technology which surrounds us, and it was quite nice to feel that I managed. I’ll try leave my phone in my bag during lectures from now on, it was really nice to feel that I got ebery word of what my teacher said.
Jeg tenkte egentlig å holde meg unna den politiske debatten i sosiale medier, men etter å ha sett diverse på Facebook, blogger, etc. om hva folk tenker å stemme må jeg bare få komme med litt, jeg også. Jeg skal ikke gå ut og si at dere må stemme det samme som meg fordi det er det eneste riktige bla bla bla, men jeg tror det er en del som trenger en aldri så liten innføring i hvordan et samfunn egentlig fungerer. Nå er jeg ikke av dem som er mest politisk engasjert, men jeg velger å tro at jeg har fått med meg det viktigste og snakker ut i fra det. Folk skal få ha sine meninger, for all del, vi er jo tross alt et demokratisk samfunn! Dette er et tema som er meget omstridt og det er jo en grunn til at det finnes så mange forskjellige partier som gjerne vil komme til makten.
Som sagt har jeg ikke oversikten over alle aspekter ved alle partier, så jeg velger å skrive om det jeg faktisk har peiling på, som går på skatter og avgifter og hva det har å si for samfunnet vi lever i med hensyn til skoler og utdanning, helsevesenet og vedlikehold av landet vårt (f.eks. veier). Det kommer sikkert ganske fort frem hvilken side jeg heller mot, og det er sikkert mange som har null forståelse for meningen min, men slik er det jo bare med politikk. Jeg har også litt innsyn i diverse situasjoner rundt om i verden takket være studiene mine, så jeg ber dere ha det i bakhodet og at dere skjønner hvorfor Norge ikke bør gå den veien. Økonomien i resten av Europa, sier jeg bare.
Akkurat dette med økonomi og skatt er litt interessant: Vi klager over høy skatteprosent, men forventer gratis helsesystem (helst uten egenandel), vi driver kampanjer for gratis tannlegeordning og irriterer oss over dårlige veier. Høyresiden vil privatisere det aller meste og øke konkurransen på alle felter, men hva innebærer egentlig privatisering? Folk ser kanskje for seg større valgfrihet, at man kan gå til private legesenter om man blir satt i kø i det offentlige, ved å betale mer får man bedre behandling. Det man må tenke på med høyresiden er at de for det meste tenker på de rike: De med mest inntekt skal ikke betale mer skatt fordi de tjener mer, de vil ha privatisering av helsesektoren slik at de som sitter med mest skal få best og så rask mulig behandling – mye vil ha mer, er et passende begrep her. Det er da vel og bra med mindre avgifter og bedre tjenester, men her må vi tenke litt på resten av samfunnet og hvordan fremtiden kan bli. Selv om Norge er et rikt land, betyr det ikke at alle har hus og bil og hund og stakittgjerde, masse penger på kontoen og muligheten til å dra på utenlandstur flere ganger i året. Og selv om vi har det bra økonomisk nå, betyr det ikke at det vil være sånn for alltid.
La oss se på USA og helseordningen deres. Obama har kommet med flere forbedringer, som f.eks. Medicaid og Medicare, men fremdeles er mange livredde for å bli syke/skadet i tilfelle de må på sykehus og få behandling. I Statene har de nemlig ikke en helseordning som her hos oss, og de uten helseforsikring (som er en god del) må betale alle omkostninger ved behandling fra egen lomme, som for noen betyr alt de har og eier og ofte mer enn det. Det at vi betaler skatt gir oss en helseordning der vi kun må betale en egenandel – som for noen virker å være for mye, men tenk om vi måtte betale alt! Tenk om jeg, som er både astmatiker og multiallergiker med en del annet i tillegg, hadde vært nødt til å betale alt selv. Jeg er ganske ofte hos fastlegen min, både til kontroller og diverse annet, jeg tar medisiner daglig og det er alltid en sjanse for at jeg må på sykehuset på grunn av noe jeg har spist eller fordi lungene mine ikke vil fungere som de skal. Jeg, med månedlig lønn på rundt 4 000 kroner brutto og studielån på en god del titusener, har hatt null sjanse til å betale alt det jeg får av helseordningen i Norge.
Det er såklart mange mange flere punkter å ta med i vurderingen, men da hadde jeg holdt på i all evighet, så vi slutter her. Grunnen til at jeg tok for meg skatt er fordi det vi betaler inn kommer tilbake til oss igjen, bare i en annen form. Det er såklart enkelte ting som det er litt søkt at det brukes skattepenger til å finansiere, men i bunn og grunn er det ting som skal komme oss til gode.
Jeg sier ikke at nå MÅ dere gå og stemme på Arbeiderpartiet. Jeg sier ikke at dere for all del ikke må stemme på Høyre eller, Gud forby, Fremskrittspartiet (det måtte bare komme). Jeg er ikke 100% enig med Ap samtidig som det er Høyre-elementer, f.eks. innen innvandringspolitikk og trygdesaker, som jeg kunne gått for. Grunnen til at jeg IKKE stemmer på partier på høyresiden er fordi det kun er disse to sakene jeg er enig med dem i, det er ting som er like viktig og noen som er viktigere som jeg ikke kan si meg enig med Erna i. Det jeg vil er at dere skal tenke over valget dere skal ta, at dere ikke stemmer på grunnlag av ett valgløfte uten å vite hva mer det partiet står for, at dere gjør et bevisst valg og ikke bare velger det partiet dere har hørt om uten å vite noe om hjertesakene deres. Valget er viktig og det å stemme er viktig: Selv om du er én av mange så betyr akkurat din stemme mye! Jeg ønsker dere en fin dag den 9. september, og håper de av dere som oppsøker valglokalet (så mange som mulig, såklart) stemmer på et parti fordi dere vet at dette partiet mener det samme som deg. Godt valg!
Og vær så snill og la vær å pepre meg med alt det bra med Høyre og FrP: Jeg vet hva de står for og jeg er ikke enig nok til å stemme på dem. Om du er det, bra for deg, men vi forblir da uenige. 🙂
Nå skjer det. Halsen snører seg sammen. Hårene står av seg selv på armene mine. Iskald på føttene men svettetokter på overkroppen. Tankene raser “jeg kommer til å dø, jeg kommer til å dø, jeg kommer til å dø” og pupillene flakker hvileløst omkring på noe kjent å feste seg på: Et smil, et par øyne, bare NOEN. Men øynene fester blikket på et par hende ri fanget, hender som skjelver og fletter fingrene inn i hverandre bare for å slippe taket et sekund senere. Aaaand repeat. Hjertet banker som om det skulle fått betaling og pusten går over i et tempo som kunne hett noe sånt som “jeg har nettopp løpt en mil og får egentlig ikke til å ta til meg nok oksygen lenger”, selv om jeg bare sitter der.
For nå skjer det. Nå skal det skje. Jeg kan ikke gjøre noe med det, selv om jeg har visst det lenge. Djevelen selv skal straks komme ut døren og hente meg inn, inn i ilden.
– Sjuliee Betinaa? sier foreleseren min på gebrokken norsk med fransk aksent. Jeg hopper nervøst opp og presser frem et smil mens alle de franske ordene raser ut av hodet mitt og ut i intet; det eneste som er igjen av mitt franske ordforråd er “je ne sais pas”. Hurra for muntlig eksamen!
Dette er faktisk ikke overdrevet, jeg får rett og slett ANGST av å skulle stå foran noen som skal vurdere meg faglig, uansett om det er på norsk, engelsk, fransk eller spansk, for den del. Jeg SLITER og selv om jeg faglig sett kunne fått toppkarakter, er det slike muntlige vurderinger som rett og slett ødelegger meg fysisk og dermed fører til en dårligere karakter. Det beste? Det blir bare verre og verre for hvert år! Hurra…
Men nå er jeg ferdig for denne gangen, og så skal jeg velge fag med omhu senere (les: UTEN muntlig eksamen!!!)
Håper for all del det ikke er så mange som gjør som jeg gjorde og bestemmer seg for hva de skal gjøre etter videregående ca. kvelden før fristen går ut (det resulterte i årsstudium i psykologi som jeg IKKE fortsatte med…), men hvis det er noen som fremdeles er i tvil og lurer litt på læreryrket, så vil jeg gjerne fortelle litt om hvorfor valget mitt falt i den retningen.
Jeg har alltid vært glad i å lære. Jeg har så klart vært glad for sommerferie og alt det der, men sannheten var at når høsten kom var jeg veldig glad for å tilbake på skolebenken. Jeg leste og skrev ganske tidlig, og tok til meg rettskriving og grammatikk veldig lett. Etter hvert gikk fagene enklere og enklere, og jeg følte jeg mestret det meste (unntatt gym, men gikk da ut med femmer fra videregående, så er fornøyd med det). Etter hvert oppdaget jeg også at jeg kunne lære bort det jeg allerede kunne, og at jeg var ganske flink til å forklare noe til en som ikke forstod slik at personnen gjorde nettopp det – forstod.
Det som er så dumt er at læreryrket idag blir sett ned på. Ta bare tigermammaen i Kongsvik videregående, som synes undervisningen er så dårlig at hun er sikker på at datteren kommer til å ende opp som “vernepleier, eller LÆRER, for den saks skyld!”. Vel, trist nok så er kravet for å komme inn på lærerhøyskolen i Sør-Trøndelag usle 3 i norsk og 3 i matematikk. Det verste er at for to år siden var det bare halvparten av søkerne som faktisk oppfylte disse kravene. Å være lærer er en viktig posisjon i samfunnet – jeg mener, med den travle hverdagen vår der vi knapt ser barna våre får læreren ganske stor viktighet i både opplæring og oppdragelse! Gjennom skolen skal vi få vite det vi må om normer i samfunnet, om hva vi skal kunne for å ha adekvat allmennkunnskap, vi skal lære å lese og å skrive korrekt og vi skal lære å respektere hverandre. Nå sier jeg ikke at man ikke kan være smart om man har bare 3 i norsk og 3 i matte, men om man ikke kan forskjellen på bruk av og/å burde man ikke stå foran en klasse og fortelle dem hvordan man skriver korrekt norsk!
De lave kravene var faktisk grunnen til at jeg ikke valgte å bli grunnskolelærer, selv om jeg godt kunne tenkt meg det. Da jeg gikk ut fra videregående hadde jeg over 5 i snitt, og nå har jeg jo både studie- og alderspoeng i tillegg. Jeg kunne faktisk komme inn på hva jeg ville da jeg søkte meg inn på lektorstudiet på NTNU! Dere skjønner det, at jeg synes det å gå på HiST var litt lavmåls, ikke på grunn av at det er en dårlig utdanning, på ingen måte, men fordi ryktet er så dårlig – hvem som helst kan bli lærer. Dermed blir det lektor av meg, med engelsk som hovedfag og fransk som fag 2. Hvis jeg vil kan jeg faktisk undervise i psykologi, også – men det skal jeg ikke si for sikkert at jeg vil. Det jeg vet jeg vil er å undervise. Jeg vil være en bra lærer, for gud vet at det er mange dårlige der ute – folk som ikke har noe foran en tavle å gjøre.
Det å undervise på videregående fører til at jeg får gå mer i dybden på stoff jeg liker og dermed får utfordre litt mer enn å bare meisle inn grammatikk og rettskriving i hodene på elevene (selv om jeg elsker grammatikk og rettskriving, hehe). Min store inspirasjon er engelsk- og fransklæreren min på videregående (en og samme person) som til dags dato er den beste læreren jeg har vært borti. Om jeg får komme i nærheten av å være så flink en lærer som hun er så skal jeg si meg fornøyd. Jeg har alltid likt engelsk, men etter å ha hatt henne i faget i tre år med fordypning og det hele gikk jeg ut med vitemålet i hånda og en glød i hjertet. Det høres kanskje litt corny ut, men den dama fikk meg til å bli interessert i språk i tillegg til å gjøre meg veldig flink i det.
Ok, da har jeg fortalt litt om hvorfor og hvordan. Kanskje jeg til og med inspirerte noen av dere? Og så skal dere vite det, dere som kanskje er i tvil og leser dette: Utdanning er aldri bortkastet. Selv om jeg ikke valgte riktig da jeg søkte meg inn på psykologi rett etter videregående, angrer jeg slett ikke på at jeg gjorde det og at jeg fortsatte selv om jeg hadde mest lyst til å slutte. Det året ga meg mange bra erfaringer, jeg lærte masse om meg selv og om psykologi (selv om jeg ikke jobbet så altfor hardt) og jeg ble kjent med de jentene som i dag er mine beste venner.
Så, hva skal du bli når du blir stor? (jeg har tenkt å bli Jack Black i School of Rock, ser dere)
Det fins mange forskjellige blomster. Noen er søte og små og gjemmer seg nesten bort i gress og blader. Noen er store og fargerike, som strekker seg mot solen og lyser opp tilværelsen som om de selv er stjerner i miniatyrform.
Noen er ved første øyekast ikke særlig fine, men når du bøyer deg ned og lukter kjenner du den herligste duft. Noen omtales som ugress, men når du ser på dem skjønner du ikke helt hvorfor – de er jo like fine som arter som går under kategorien blomster?
Og så har du de blomstene som er fantastisk vakre, som man med én gang løper bort til og vil plukke med seg hjem. Du lukker grepet rundt stengelen og kjenner med ett at torner skjærer inn i huden din. Eller kanskje du plukker den opp og løfter den opp til nesen og kjenner en helt grufull lukt. Eller kanskje den er nesten uutholdelig pen, den lukter fantastisk godt og den skader deg ikke på noen måte når du plukker den, men med en gang du tar den til deg og gjør den til din egen, lukker kronbladene seg og den tørker ut; ute av stand til å overleve i nye omgivelser, i dine omgivelser.
Du leverer fra deg husnøkkelen, gir fra deg rubbel og bit til familie og bruktbutikker. Du beholder et par jeans, favorittskoene, skinnjakka, passet, lommeboka og William Shakespeare’s sonnetter i bokform. Og så setter du deg i bilen. Du drar, du.
Du er fri. For forpliktelser, forventninger, ansvar, skuffelser, samfunnet, meninger, oppofringer. Du er din egen herre, en vill fugl uten et hjem. Du er klar for verden, for alt den har å by på. Du skal finne deg selv på steder du aldri har vært.
Og når du står der, majestetisk og fri, alene og ensom, hva føler du?
hey, I am looking for freedom in the eyes of the dancing girls
i am looking for freedom in the open arms of America
Det er mye pes rundt kropp og trening, er det ikke det? Thinspo, fitness og noe som grenser til ortoreksi for mange. Man-skal-ha-pupper-og-rumpe-men-også-itty-bitty-waist-og-minimale-lår-og-vaskebrettmage-innstilling.
(whi)
Misforstå meg rett: Jeg synes det er fint. Jeg synes det er skikkelig fint, og jeg ønsker jeg kunne tatt på meg den lille shortsen jeg bruker på løpetrening uten å være redd for at lårene er for store. Uten å måtte konstant sjekke om den er på riktig plass så jeg ikke får lovehandles. Det hadde vært veldig fint å slippe å bekymre seg om slikt. Uten å konstant sitte og løfte låra fra bussetet slik at de ikke eser utover. Uten å konstant stramme magemusklene slik at innoverbulen ikke blir en aldri så liten utoverbul når jeg bøyer meg.
Dette er åpenbar dumskap. Jeg mener, jeg er tynn. Jeg bruker str. 34/36, XS og S, M hvis jeg vil ha oversized. Det sier sitt, gjør det ikke? Ja, det blir utoverbul på magen når jeg bøyer meg, men hvis den hadde vært helt flat når jeg bøyer meg hadde jeg ikke klart å rette meg opp; lårene mine blir bredere når jeg sitter, men det er helt normalt – hadde de ikke blitt bredere hadde jeg ikke hatt noe særlig av lårmuskler å skryte av; jeg får lovehandles når jeg bruker tights og shorts der strikken strammer, men det hadde vært trist å ikke hatt hofter, også. Jeg er tross alt kvinne nå, og jeg liiiker former. Jeg liker å ha på meg bodycon-kjole og se den gå inn og ut på de rette stedene, og jeg liker spesielt godt at kroppen min er så fin at den fremdeles gjør hodet til mannedyret mitt tomt noen ganger. Jeg er nemlig glad i kroppen min og ville egentlig ikke sett annerledes ut.
(whi)
Hadde bare ikke tjukkedagene eksistert. Lotte skrev om det i går: Du vet, de dagene du er merkelig pløsete i ansiktet, alt av klær virker for trangt og speilbildet er plutselig 10 ganger bredere enn da du la deg kvelden før. Det har vært og kommer sikkert flere dager der jeg har sett meg i speilet og sukket. Tatt på meg en komfortabel tights og oversized genser som når meg til midt på låret. Den skjuler alt, så slipper jeg å se. For det er først og fremst meg jeg gjemmer meg for. Egentlig bryr jeg meg ikke så mye om hva andre synes – jeg kan høre at jeg ser bra ut fra ti personer på en dag og likevel synes jeg ser fæl ut. Det er jo helt klart noe mentalt som er i ulage, men heldigvis går det lengre og lengre tid mellom tjukkedagene. Mest på grunn av at jeg har begynt å trene regelmessig, tror jeg, for det får meg til å føle meg opplagt og sunn og det hjelper virkelig på selvbildet.
Treningen, ja. Jeg liker å tro at jeg har et sunt forhold til trening. Jeg gjør det for å opprettholde den kroppen jeg har i dag, slik at når jeg en dag er blitt gammel (i alle fall en god del eldre enn jeg er nå) og takker den yngre meg for at jeg la et slikt grunnlag. Jeg gjør det for å slippe å måtte puste med hjelp når jeg blir eldre, for astmaen min er betydelig nå, i en alder av tjue. Jeg gjør det for å slippe ryggproblemer senere, siden jeg mest sannsynlig kommer til å bruke mye av tiden min foran en datamaskin eller i alle fall ved en pult når jeg en dag blir ferdigutdannet som lærer.
Men nå har jeg skaffet meg treningsdagbok, en notatbok der jeg noterer treningen min og – damdadamdaaa – mål. Mest av nysgjerrighet tok jeg en runde med målebåndet den første mars for å sjekke om treningen hadde gjort noen synlige endringer på kroppen min. Dette kan jo bli litt farlig, men med tanke på “dette er åpenbar dumskap”-avsnittet så er jeg jo ganske realistisk av meg. Men jeg skal prøve å holde meg selv litt under oppsyn, for jeg gidder ikke å bli opphengt i kalorier og karbohydrater og LCHF og det tullet der – er nok litt for glad i mat til det!
(whi)
Jeg mener ikke at overvektige ikke skal trene for å gå ned i vekt, men jeg tror enkelte må endre litt på grunnen til at de trener. Tren for å være sunn, ikke for å endre på utseendet ditt. Sistnevnte mistenker jeg for å bare fortsette og fortsette i det uendelige til du står der på tredemølla i timesvis hver dag selv om du ikke spiser nok til å være en hamster og selv om beina står ut i hytt og pine på steder der beina virkelig ikke skal synes. Det er viktig å ta en liten runde med seg selv noen ganger, for å sjekke etter faresignal eller bare finne ut hvorfor man gjør noe. Dette gjelder ikke bare trening, men det er ganske viktig på det punktet.
