Noen ganger føler jeg blikket dens på meg. Alene om kvelden. Ute og går alene. Du er nok der ute et sted, du følger meg med de gule rovdyrøynene dine, men når jeg ser etter deg er du borte i mørket. Selv om jeg synes det glimter i isblå øyne i en brøkdel av et sekund før alt svartner.

Jeg var aldri Rødhette som løp til bestemor for å unnslippe. Jeg oppsøkte predatoren, jeg lo da jeg møtte fare. Da jeg møtte deg. Eller kniste da, om man skal være pirkete. Kniste som den ungpiken jeg var, med hetten, som slettes ikke var rød, godt trukket ned i ansiktet så du ikke kunne se hva jeg tenkte. Men ulven visste likevel.

Å lære at ens egen tvillingsjel har bosted i en ulvekropp kan nok aldri oppleves som behagelig, selv om jeg aldri anså det som noe negativt. Et mørke hadde tatt bolig i et lite hjørne av hjertet mitt før jeg lærte å sette opp murer, så et dyr som vandret om natten var ingen overraskende kompanjong. Ulven er en ensom vandrer, og til tross for mørke tanker er jeg for glad i sola til å ule mot månen til stadighet. Vargen var min, vargen er min, men den kan ikke temmes. Jeg ser deg ikke lenger, men jeg vet du er der.

Det er godt å vite at du passer på meg.
(whi)