Mitt forhold til andre mennesker går veldig opp og ned. Noen ganger (for det meste) vil jeg helst være alene, mens andre ganger (i det siste) skal jeg helst være i fysisk kontakt med mannedyret mitt hele tiden. Jeg mener HELE tiden. Det er ikke det at vi skal sitte oppå hverandre i sofaen og råkline døgnet rundt (liker ikke å tungekysse) men bare det å berøre hverandre er nok; at armen min berører hans, at vi sitter inntil hverandre i sofaen i stedet for i hver vår ende, etc. Vet ikke helt hvorfor, men jeg har vel litt ekstra behov for å være nær ham for tiden.
Og ellers så regner det, jeg får ikke til å våkne for det er så mørkt ute, det er kaldt og jeg har mistet all matlyst. Været gjør virkelig noe med en, altså! Jeg skal lage meg en kopp te og (etter hvert) høre på Radioresepsjonen på P3, så kanskje humøret stiger litt. Har sommeren forlatt deg ennå?
My relationship with other humans is like a roller coaster. Sometimes (eg. most of the time) I want to be alone, but sometimes (lately) I’d rather be in physical touch with my boyfriend all the time. I mean ALL the time. It’s not like I want us to be on top of each other making out all the time (I don’t like French kissing) but just the touching part is enough; my arm touching his, sitting right next to each other in the couch instead of me being in one end and he in the other. I don’t quite know why, but I guess I have a more prominent need to be around him at the moment.
And then it is raining, I’m unable to be totally awake because it is so grey and dark outside, it’s cold and I’m never in the mood for food anymore. The weather really changes everything, doesn’t it? I’m going to make myself a cup of tea and (eventually) listen to Radioresepsjonen (my favourite radio program), and hopefully my mood will rise. Has summer left you yet?
