Noen ganger endrer alt seg. Man vet ikke hvorfor, man vet ikke hvordan. Eller jo, når du tenker tilbake, finner et bestemt tidspunkt, så skjønner du at akkurat dét øyeblikket, det var avgjørende. Og på en eller annen måte gikk det feil.
Det er når du våkner med en tristhet inni deg, noe som bare vokser og vokser og slumrer rett før den gjør deg gal; det er da du innser at noe er fryktelig galt. Når hvert eneste ord, selv om det er få av dem, har en skjult mening, har et mål om å skade. Og du strever alt du kan for å ta vare på det lille som er igjen, det lille av det som en gang for lenge siden var noe stort og fantastisk.
Man sitter der, på enden av hvert sitt bord. En med tårer nedover kinnene, en med blikket ned, bort fra alt som kan være relatert til problemet. Det er når man slutter å snakke om ting at man beveger seg ut i farlig lende, man blir sittende med smerten, sinnet, frustrasjonen, skuffelsen inne i seg, og sakte men sikkert blir man spist opp fra innsiden. Og det gjør så vondt.
(whi)
Å se den du elsker ikke gi noe av seg selv i et forhold som betyr hele verden for deg, det kan få selv de sterkeste til å knekke sammen. Til å falle sammen straks man er innom døra og hulke til man ikke har tårer igjen. Den du har foran deg er ikke lenger bare den kjæreste du har, han er den som kan ødelegge deg slik at du aldri kommer deg opp igjen.
Og når man er 21 år og ikke har så altfor mye gående for seg for tiden så er det en sannhet som er vond å svelge.
Vi skulle älska varandra tills jorden gick under
Och du skulle aldrig dö, nej.
Det skulle aldrig va över för dig
Jag kommer älska dig när jorden gått under
För jag tänker aldrig dö, nej
Det kommer aldrig va över för mig
(ta alt jeg sier skriver med en klype salt,
det er en stor mulighet for at jeg overdriver litt)
<3