Ja, jeg lever. I beste velgående, faktisk, men det har jo ikke dere hatt peiling på, for her har det vært stille som i døden siden 13. september. Hva kan jeg si? Det viser seg å være vanskelig å kombinere lærerhverdagen med blogging, selv om jeg har “bare” 80% stilling. Nå er det jo blitt så mørkt også, så fotolys er det jo bare å glemme når man kommer hjem på ettermiddagen. Samtidig gjør jeg ikke så mye annet enn å jobbe, så det store innholdet er vel heller ikke på plass.

Likevel, jeg måtte ta opp laptop-en for å fikse noen jobbgreier, og da klikket jeg meg inn på blogg.no og så hvor lenge det faktisk var siden sist. Jeg har jo flere bokinnlegg på vent (forrige var i juli!!!!) og skal alltids få til noe mer også, men det blir (som vanlig) etter hvert. Håper jeg. Når det er sagt, så har jeg det veldig bra. Jeg er blitt så glad i elevene mine, så jeg gleder meg til jobb hver eneste dag. Dermed gruer jeg meg skikkelig til vikariatet mitt er over, men det prøver jeg å ikke tenke så mye på. Den tid, den sorg!