Årh, noen ganger… Som alltid prokrastinerer jeg til det siste. Utsetter og utsetter. Irriterende nok har det gått bortimot knirkefritt med denne metoden i nærmere seks år ved NTNU. Dessverre. For det kjenner jeg på nå, at det ikke går an lenger. Når man skal skrive en fuckings masteroppgave må det jobbes jevnt og trutt, og man må jobbe hardt. Problemet er at jeg har cirka null motivasjon og klarer ikke å konsentrere meg for fem flate øre.

Jeg er så misfornøyd med det jeg nettopp sendte til veilederen min at jeg har lyst til å gråte. Jeg legger så enormt press på meg selv samtidig som jeg er helt apatisk og gjør nærmest ingenting, og jeg kjenner at det begynner å bli litt i overkant. Jeg har liksom ingen visjon med teksten, så selv om selve prosjektet står klart frem i hodet mitt så gjør det selve skrivingen til en nærmest umulig oppgave. Og jeg skammer meg for at jeg ikke får det til.

Veilederen min sier at jeg bare må prøve, at dette er en prosess og at ingenting er perfekt med én gang. Jeg vet jo at det er sant, men likevel blir jeg skikkelig ille til mote av å sende henne ting jeg ikke føler er bra nok – selv om det kanskje er det beste jeg får til.

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få unik rabattkode på innovativ LED-lysmaske

Flink pike-syndrom og masteroppgave går IKKE overens akkurat nå. Jeg måtte få ut litt frustrasjon.

(mashable.com)

Merde.

In short: I HATE WRITING MY MA THESIS. I DON’T HATE MY THESIS, I JUST HAVE WRITING IT. CAPS LOCK IS NECESSARY.