Why so serious?

Noen ganger er det en stund siden sist. Så man stiller seg opp, kameraet i hånd, og tar et nytt profilbilde. Det er litt teit, overfladisk og sånt, men slik ble det.

Jeg pleier å smile. Kanskje smalne øynene litt, være sexy. Kanskje underbittet gjør at jeg forsiktig løfter litt på overleppa slik at den ser større ut og dermed minsker det jeg anser som et uendelig lite fysisk problem. Men likevel. Ender som oftest opp med en anelse duckface som egentlig ikke ser ut som meg. Og om det ser ut som meg… Da blir det ikke lastet opp. Misforstå meg rett, jeg liker hvordan jeg ser ut, men jeg er ganske fotogen (når det er jeg som tar bildet, vel og merke) og jeg tror jeg ser litt penere ut på bilder. Og sånn er det bare.

I dag smilte jeg ikke. Jeg lot det stå til. Med hatt.

Så får bare overleppa mi se tynn ut. Uttrykket litt måpende. For det er jo sånn jeg ser ut, mesteparten av tiden. Altså, når jeg ikke går rundt og smiler som en idiot, da.



The story of how a profile picture came to be, despite the fact that there’s no smile, no tendency of a duckface. There’s a hat, there’s a skinny upper lip, and a somewhat absent facial expression. This is what I look like most of the time. Well, when I’m not walking around smiling like an idiot.

10 kommentarer

Siste innlegg