Jeg så en litt annerledes film her i helga. Jeg har en stor forkjærlighet for alt Joaquin Phoenix-relatert, og dermed kom filmen Her autiomatisk på må-se-lista.

Den er annerledes. Det er mye dialog (og noen merkelige sex-scener). Den fikk meg til å tenke. Mye. For på en eller annen måte kjenner jeg meg igjen i Theodore, men også i Samantha. For på en eller annen måte er vi mennesker og maskiner samtidig, og følelser og mangelen på disse kan noen ganger være overveldende. Skjønner dere hva jeg mener? Noen ganger føler vi oss så i live at det gjør vondt i hjertet, mens andre ganger er det numheten og vissheten om at vi er kun en form for eksistens som overtar sinnet vårt. Det kan hende det er bare meg, men jeg tror det er viktig å snakke om disse tingene, også. Ikke bare øyeblikkene som vi husker når vi står ved livets slutt, men om tiden i mellom. Der vi tvilte, ventet, ønsket; in limbo. Og så skjer det noe, noe som på en måte hvisker ut det i mellom, men det er jo livet det, også. Og livet er viktig.

It felt like something changed in me, and there is no turning back. You woke me up.

Jeg liker egentlig ikke å skrive filmanbefalninger der jeg fokuserer på selve filmen, for når jeg ser film så gjør det noe med meg (om filmen er bra, that is) og det er det jeg velger å fokusere på. Det er jo det det handler om. Som sagt så er Her litt annerledes. Det er ikke action, men det er dialog, mellom-menneskelig interaksjon. Det er noen toner her og der som fargelegger stemningen, og når rulleteksten kom følte jeg meg litt annerledes. Så slik var det. Og nå kan du, uten å ha noen slags visshet om hvem Theodore eller Samantha er, se denne filmen (den går på kino) og kanskje du ender opp med å føle det jeg føler akkurat nå. (men det kan også hende at du ikke liker den i det hele tatt, for den er helt ærlig ganske rar)

I saw “Her” this weekend, mostly because Joaquin Phoenix has the main role. It is a different movie, with a lot of dialogue. It made me think. A lot. ‘Cause somehow I see myself in Theodore, but also in Samantha. ‘Cause somehow we are both humans and machines at the same time, and the feelings we have and the lack of these can sometimes be overwhelming. Do you see what I mean? Sometimes we feel so alive that our hearts hurt, while other times the numbness and the knowledge that we are just a form of existence overtakes our minds. It might be just me, but I think it’s important to talk about these things, too. Not just the things we remember when we are facing the end of our lives, but the time inbetween. Where we doubted, waited, wished; in limbo. And then something happens, something that erases that time inbetween, but that’s life, too. And life is important.

I don’t really like writing film recommendations where I focus on the movie itself, because when I see a movie it does something to me (if it’s a good movie, that is) and that’s what I choose to focus on. That’s what it’s all about. As mentioned, “Her” is a bit different. There’s no action, but there’s dialogue, human-to-human interaction. There’s some tones here and there which colours the mood, and when the credits rolled over the screen I felt a bit different. So that’s how it was. And now you, without knowing anything about who Theodore or Samantha are, can see this movie (it’s on at cinemas) and perhaps you end up feeling just like I do right now. (but you might not like it at all, because honestly, it’s quite weird)

(whi)