En blogg fødes vel strengt tatt ikke, så vi kan kalle det en kreasjonsdag. Opprettelsesdag. Lagedag? Uansett hva vi kaller det: Den 22. desember i 2007, kl. 22:25 postet jeg mitt første blogginnlegg. Jeg har i seks år (og seks dager) holdt meg til den samme bloggen, nemlig denne her på juliebettina.blogg.no. Og hva har jeg gjort i løpet av denne tiden? Let’s see…
Jeg har (ganske så innlysende) blitt seks år eldre.
Jeg har blitt dumpet og hatt ganske alvorlig kjærlighetssorg.
Jeg har blitt tante to ganger.
Jeg har skrevet 3844 innlegg (dette inkludert) (med mulighet for at jeg har publisert og så slettet noen).
Jeg har hatt sponsoravtaler med både Bladkongen.no og Trendsales, men fant ut at disse ikke var noe bra for dere og dermed avsluttet jeg.
Jeg har gått fra å ha én leser til å nå ha et ganske så stadig tall på 60-70, men i en lengre periode var det også godt over hundre innom daglig. Og for meg er dette mange.
Jeg har blitt skrevet om i en lokal nettavis. Og denne vil jeg ikke linke til fordi jeg vil beskytte selvbildet mitt ved å unngå og dele en artikkel der jeg er blitt avbildet på en heller obskøn måte.
Jeg har flyttet hjemmefra og inn i en leilighet i Trondheim sammen med en fyr som ganske sikkert må være den jeg er ment å være sammen med. Tror jeg.
Jeg har funnet ut hva jeg skal bli og jeg tror jeg kommer til å bli rimelig god på det, også!
Jeg har med andre ord levd livet, og den som har fulgt meg har fått leve det med meg, på et vis. Gjennom gode og onde dager. Å blogge er noe jeg trives veldig godt med, samme om jeg skriver sjelfulle tekster eller poster et bilde av den nye ringen/genseren/skjørtet/neglelakken/whatever. Jeg tjener ikke noe på å gjøre dette, men jeg føler at gjennom denne skjermen så deler jeg noe av meg selv som andre får glede ut av. Og det gjør at også jeg får glede av det. Og la oss ikke glemme de fine jentene jeg har blitt kjent med gjennom bloggen min, de jeg fra før visste hvem var og noen jeg aldri har møtt, men føler er nære venner for det. Jeg slapp dere inn og jeg angrer ikke.
Jeg er veldig glad for at jeg startet med dette, og jeg har ingen tanker om å slutte ennå. Det går kanskje litt opp og ned med hvor mye jeg skriver, men det er altså dette livet det dreier seg om. Noen ganger er det mye annet som skjer, og det reflekteres på bloggen. Det som er fint å vite at uansett hvor mye/lite jeg poster, så er dere her. Dere er kanskje ikke en masse på titusener av folk, men for meg er dere gull verdt. Bloggen og dere har gjort meg til meg, akkurat sånn som jeg er nå, her jeg sitter og snufser og har feber.
Jeg er glad i bloggen min – ja, for den er min. Jeg har ikke masse giveaways og får ikke klær kun for å skrive om dem, men jeg kan med hånden på hjertet si at dette er bloggen MIN. Det som står her er mitt, det er fra meg, det er fra hjertet mitt og hjernen min. Og slik skal det fortsette. Jeg håper du blir med meg videre.
