Jeg tror ikke jeg er verdensmester i å gi bra førsteinntrykk. Når det er noe viktig som skal skje (for eksempel presentere meg for noen, uansett hvem) blir jeg klam i hendene, hjertet banker vilt og jeg begynner å si “hehe”. Ikke på den sjarmerende, avslappede måten, neida, det blir litt for høyt og litt for ofte. Og så åpner jeg munnen og skal faktisk si noe…

Sånn som i dag. Jeg stikker innom butikken der jeg ble fortalt at de kom til å trenge folk utover, tørker av hendene på jeansen før jeg går inn og setter opp mitt mest fantastiske smil. Daglig leder blir ropt på og jeg håndhilser, med tørre hender, og klarer til og med å si navnet mitt riktig og uten å skjelve i stemmen. So far, so good, right? Jeg leverer fra meg CV og vedkommende leser gjennom. Og spør:
–  Hvorfor akkurat denne butikken?

(whi)

And my mind goes blank. Kom igjen, intelligent og kult svar, kom igjen kom igjen!

Jeg skal ikke skrive eksakt hva jeg sa, men det kunne like gjerne vært “dere har fine klær og jeg liker dem” på flere forskjellige måter rett etter hverandre. Så fikk jeg høre om hvordan de skulle gå frem videre og når jeg fikk beskjed om jeg fikk komme på intervju. Og at hvis jeg ikke fikk beskjed skulle jeg ikke komme på intervju. Og jeg bare “ok hade”.

På vei hjem kom jeg såklart på mange flotte svar jeg kunne kommet med: Om det fine samholdet det virker som de ansatte har, den gode stemningen som alltid møter meg i butikken, kvaliteten på varene, osv. Etterpå kom dette. Etterpå…

Så, jeg blir ganske overrasket om jeg får en telefon i neste uke, for å si det sånn. Nå skal jeg spise nachos og bare… Glemme.