(priv.)
Hvis du og jeg er en av dem mr. Wilde omtaler og ser opp på ildfluene som sitter fast på den store blå-svarte greia, hva ser du? Ser du horder av skinnende lys, baller av gass som brenner millioner av kilometer borte? Er det forfedrene dine, fortidens konger, som ser ned på oss? Eller ser du muligheter, uoppdagede verdener og evigheten, noe som er større enn deg selv, større enn meg, større enn noen av oss?
Noen fortalte meg at de kunne tenke seg bort i sitt eget hode om de begynte å tenke på verdensrommet. “Jeg føler meg så liten”, sa hun, “så meningsløs.” Det er jo riktig. Vi oppfører oss som om vi er senteret i universet, men det er jo sola. Og hva er det så sola roterer rundt på samme måte som Tellus roterer rundt sola? Hvor mange soler er det? Tusen, som brenner og varmer hver sine solsystem? Er Jorda vår den eneste bebodde planeten? Hvis mennesket, trærne våre og dyrene på kloden vår dør ut, er alt over da? Det er så mange spørsmål man kan stille, så jeg skjønner det godt om du roter deg bort i tankene dine om stjernene.
Ingen av oss kan vite hvor langt evigheten når, hvor mange stjerner det er, hva det er Sola roterer rundt, i alle fall ikke i dag. Men hvis du tenker på den minste delen av deg selv, den minste partikkelen som fins i universet vårt, så kan du tenke på at stjerne er bygd opp av akkurat det samme som deg. Atomer. Et av atomene i en av stjernene du ser så uendelig langt borte, kan være identisk til et av dine atomer. Du er bygd av stjernemateriale. Du er en stjerne.
Kanskje stjernene titter på oss langt her nede og lurer på hva vi er, hva vi er laget av og prøver å telle oss?
(priv.)
