Jeg skulle starte dagen med å skrive et koselig innlegg om lørdagens planer. Jeg skulle det. Men så kan jeg ikke dekke over det jeg tenker, for selv om jeg fremdeles skal gjøre de koselige tingene jeg i utgangspunktet skulle skrive et koselig innlegg om, så er det noe som formørker tankene mine, noe som hele tiden er der.

Paris, dere. Hva faen? Hva skjedde nå? I går kveld satt jeg med tårer i øynene og så nyhetene, og tårene er der fremdeles. Ondskap er det eneste som gir mening. Hvordan skal man ellers forklare døden til over hundre uskyldige? Ta konsertlokalet Bataclan, for eksempel. Man kan kanskje tenke seg til følelsen man har når man skal på konsert med et band man liker: Glede, spenning, kanskje ekstase? Og så kommer skuddene. Gisselsituasjon. Død, død, død. Ondskap.

Og så har vi Norge, som gradvis blir mer og mer fremmedfiendtlig. Spesielt etter alle flyktningene fikk komme til oss, vi som har var så heldige at vi ble født i Norge, rike, lille Norge med muligheter. Uten krig. Som har alle forutsetninger for å hjelpe. Det var en Facebook-status jeg leste i går som virkelig gikk inn på meg. Jeg er glad det ikke var noen jeg kjenner godt og har i omgangskretsen min, men en person som tilfeldigvis gikk på samme skole og fant det for godt å legge meg til for flere år tilbake. Jeg fjernet vedkommende som venn. For den ytringen… Forslaget var å stenge grensene, stenge ut flyktningene, før situasjonen i Frankrike kom til oss. Som om det var flyktninger som gikk rundt og bombet og skjøt i Paris i går!? Det er så idiotisk. Jeg blir så sint! Det hele ble forklart så godt i en Twitter-melding fra en Dan Holloway:

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

“To people blaming refugees for attacks in Paris tonight. Do you not realise these are the people the refugees are trying to run away from..?”

I see humans, but no humanity 

My despair, sadness and anger in the aftermath of the terrible things that happened in Paris last night. Evil, evil, evil. I see humans, but no humanity.