Hvor ofte tar jeg ikke meg selv i å lengte mot stjernene? Mot en enorm uvisshet, der jeg vet jeg ikke overlever uten en drakt og masse oksygen på tank, men som er så uendelig lokkende likevel. Stjerner, planeter, følelsen av å være ytterst hjelpesløs og til og med passe meningsløs. For mange kan det være en skremmende tanke, at man ikke er midtpunktet, men for meg høres det ganske fint ut. Man trenger ikke tenke ihjel enhver beslutning, for når alt kommer til alt så har det ikke så ekstremt mye å si for noen andre enn akkurat deg selv.
(whi)
How often do we catch ourselves star-gazing? Towards the enormous unknown, where I know I won’t survive without a suit and a lot of oxygen tanked up, but it’s still so alluring. Stars, planets, the feeling of being totally helpless and even adequately meaningless. For many people, this might be a scaring thought, not being the centre of everything, but I think it sounds quite nice. You wouldn’t have to think everything through and though because at the end of the day, it doesn’t matter for anyone else but yourself.
Fint skrevet, har du sett Intersteller som går på kino nå? 🙂 Likte godt tatoveringen på det ene bildet, så hadde du en veldig fin blogg! Det som hadde vært det deiligste med å dratt ut der en plass tror jeg hadde vært den enorme stillheten..
Caroline: Nei, men jeg har kjempelyst til å se den! (mest pga. Matthew McConaughey, men uansett) Å ja, stillheten glemte jeg nesten. Sukk…