Jeg er en aldri så liten fan av Taylor Swift. Stryk det, jeg er kjempefan! På tross av dette var jeg riktignok ganske skeptisk til det nye albumet 1989. Shake It Off, den første singelen fra albumet, var jo veldig pop og upbeat, og jeg liker Swift best når hun synger rolige (men kraftfulle) sanger, gjerne om kjærlighet (men nå er jo nesten alle sangene hennes om kjærlighet).
Musikkvideoen til Shake It Off var jo også noe for seg selv, eller, det var vel helst det den ikke var.
Siden Taylor Swift og/eller plateselskapet hennes har bestemt seg for å boikotte Spotify får jeg ikke til å legge til noen avspiller i dette innlegget, så for de sangene som går blir det YouTube-klipp, men siden de tydeligvis er helt imot at man skal finne sangene hennes gratis er det ikke mange bra versjoner å finne lenger – enten er det smurfestemme eller null lyd som resultat av brudd på opphavsrett. Så her har du masse tekst i et innlegg om musikk. Go figure.
Albumet 1989 ble sluppet forrige mandag, 27. oktober, i både vanlig og deluxe-format; førstnevnte med 13 sanger og deluxe med 3 ekstra sanger. Jeg skaffet meg albumet sporenstreks via iTunes, og var egentlig såre fornøyd. Vi har et par sanger jeg hørte et par ganger og deretter fjernet fra spillelista (Shake It Off og Bad Blood), ettersom disse var litt irriterende pop-aktige. Albumet blir beskrevet som Swifts “endelige farvel til countryrøttene” (vg.no), men jeg synes ikke det er så stor forskjell på denne plata og Red, Swifts foregående og fjerde album. Forskjellen finnes vel i de sangene jeg allerede har avskrevet, og da spesielt Bad Blood. Det er noe jeg virkelig ikke liker med den sangen.
Uansett, selv om det er et par sanger som er uoffisielt fjernet fra albumet av meg, er det noen ordentlige godbiter her. Åpningssporet Welcome to New York var en ordentlig fin sang å begynne med, for dere aner ikke hvor GLAD jeg ble av å høre på den sangen! VG skriver at hun høres ut som Katy Perry, men der er jeg egentlig ikke enig (jeg er ikke så glad i Katy Perry, og spesielt ikke det nyeste), og samtidig er Swift noget mer uskyldig enn førstnevnte.
Jeg synes ikke og har egentlig aldri syntes at Swift er så utrolig flink live, spesielt ikke med slike sanger som krever litt mer stemmekraft enn når hun sitter ved pianoet og synger rolige ballader. Jeg skulle derfor ønske at jeg kunne ha en Spotify-spiller i dette innlegget, men det må bare bli slik denne gangen.
Mine ukronede favoritter så langt er Style og Wildest Dreams, med Wonderland som nestelåt ut. Style er utrolig fin, med James Dean daydream look in your eyes og andre lekre formuleringer, og en alt i alt feelgood-stemning: ‘Cause we never go out of style. Wonderland og Wildest Dreams er kanskje de sangene som er mest like Red-albumet, med en slags mystisk rolighet over seg og et veldig fint lydbilde.
Jeg synes også Out of the Woods er veldig fin, og den kan jeg faktisk vise dere i form av et liveklipp fra Jimmy Kimmel:
Her er det egentlig teksten som jeg falt for, for selve musikken er litt… Vel, pop for min del. Men for all del, det funker!
Jeg tror ikke jeg skal gå gjennom alle sangene, for da blir dette et veldig langt innlegg, og når jeg ikke får til å linke til musikken synes jeg ikke det blir så veldig bra. MEN jeg synes at albumet var (overraskende) bra, og selv for en ballade-elskende Swifter som meg så fungerer poplåtene veldig bra og jeg blir i ordentlig godt humør hver gang jeg hører på 1989. Det er kanskje mer mainstream enn jeg skulle ønske, for etter hvert virker det som om Swift prøver å høre ut som alle andre. Og det er jo ikke noe gøy! Så om du ønsker et virkelig nyskapende album er ikke 1989 noe for deg. Er du derimot ute etter noe å høre på når du trenger et påskudd for å smile, så kan du godt gi det en sjanse.
Liker også de rolige kjærlighetssangene hennes bedre. Synes disse sangene var veldig dårlig egentlig, bortsett fra Shake it off. Men er ingen stor fan av Swift 😛
Vilde: Det siste der KAN ha noe med saken å gjøre 😉