The Fault in Our Stars var en leseropplevelse. En virkelig opplevelse, som fikk meg til å hulke og gispe etter luft fordi jeg gråt sånn, som fikk meg til å le høyt og lenge, som fikk meg til å lese og lese og lese til alle ordene var lest og som da fikk meg til å ville lese den igjen. Det var altså boken.
På en måte hadde det vært bedre om jeg leste boken etter filmen. Fordi boken er bedre. En god del bedre, i mine øyne. Samtidig er Shailene Woodley en kjempefin Hazel Grace, og Ansel Elgort er nok en av de mest sjarmerende guttene som finnes og han utgjorde dermed en veldig fin Augustus. Det var likevel en del fra boken som jeg savnet og som jeg anså som signifikant da jeg leste det, og det er det som gjør at jeg sitter igjen med en “grei nok”-følelse.
Misforstå meg rett, jeg likte filmen veldig godt. Den er verdt kinobilletten, stor popcornmeny og mere til.
Den kan bare ikke måle seg med boken.
(whi)
Jeg elsker boken, og gleder meg utrolig til å se filmen 😀
Likte boken utrolig godt, men burde lese den på engelsk også 🙂 Leste den på norsk med den elendige oversettelsen “Faen ta skjebnen”…. ahhh, den originale tittelen er så mye vakrere!
Jeg kommer nok til å se den selv om du har en grei følelse som du sier :p Kanskje jeg liker den bedre siden det begynner å bli en stund siden jeg leste boken, hehe 🙂
– Siri
Gleder meg til å se den jeg 🙂