Det fins mange forskjellige blomster. Noen er søte og små og gjemmer seg nesten bort i gress og blader. Noen er store og fargerike, som strekker seg mot solen og lyser opp tilværelsen som om de selv er stjerner i miniatyrform.
Noen er ved første øyekast ikke særlig fine, men når du bøyer deg ned og lukter kjenner du den herligste duft. Noen omtales som ugress, men når du ser på dem skjønner du ikke helt hvorfor – de er jo like fine som arter som går under kategorien blomster?
Og så har du de blomstene som er fantastisk vakre, som man med én gang løper bort til og vil plukke med seg hjem. Du lukker grepet rundt stengelen og kjenner med ett at torner skjærer inn i huden din. Eller kanskje du plukker den opp og løfter den opp til nesen og kjenner en helt grufull lukt. Eller kanskje den er nesten uutholdelig pen, den lukter fantastisk godt og den skader deg ikke på noen måte når du plukker den, men med en gang du tar den til deg og gjør den til din egen, lukker kronbladene seg og den tørker ut; ute av stand til å overleve i nye omgivelser, i dine omgivelser.
Personlig dreper jeg alle planter jeg ser, de liker meg visst ikke.
[Oh, the metaphors of life]
