Det er kanskje ikke normal oppførsel for en 21-åring å ikke forlate leiligheten på flere dager. Men for meg er det noen ganger en forferdelig tanke å skulle gå ut, la andre mennesker se meg. Jeg er ikke redd for mennesker. Jeg er ikke deprimert, har heller ikke angst.
Jeg er bare en (av mange) som blir plaget av forkjølelsessår.
Nå synes du kanskje det høres helt teit ut at jeg skal stenge meg inne på denne måten på grunn av ei lita blemme i munnområdet, men det er ikke bare-bare. For det første går viruset til angrep på immunforsvaret mitt og gir meg feber og gjør meg slapp. I går ble jeg sliten av å gå fra soverommet til kjøkkenet (fem meter), og holdt på å sovne på sofaen i sju-tiden. I dag er jeg fremdeles ikke helt pigg, men jeg tror ikke jeg har feber lenger. Men i dag er styggedagen.
Styggedagen er den dagen i sårsyklusen der blemma er på sitt største, rød og halvveis pulserende. Mannedyret sier det er bare jeg som legger merke til det, men det er én for mye. Og når jeg fra før er underbitt og såret bestemmer seg for å bo midt på underleppa mi føler jeg meg slik:
Det vil si, jeg blir inne. Hei, Skins og Sex and the City!
