Does he make you laugh the way I did?

He doesn’t make me cry the way you did.


Vel vel vel, så er vi her en runde igjen, da. Når man er hjemme alene, ser serier med ungdommer som er like forvirret som en selv (Skins, hvis noen lurte) og begynner å tenke på det som var, det som er og det som kommer

Jeg er i mitt andre forhold. Dette forholdet er ikke noe som mitt forrige. Det er rolig, trygt, behagelig. Ikke konstant stressende, usikkert og til tider jævlig. Det er som å komme i land på havna etter å ha vært i månedsvis på sjøen i storm. Det er… Annerledes.

Det blir jo så man sammenligner. Hvorfor føles det ikke på samme måte? Svaret er enkelt: Det er ikke ham. 

Folk er forskjellige, de oppfører seg forskjellig, ergo føler vi ikke det samme for en Løve som man gjorde med en Ulv. Og jenta i ilden, hun skriver og skriver og skriver. Fortiden er fremdeles et tema, men noen ganger virker Ulven bare som et hjelpemiddel for at jeg skal godta det som er akkurat nå.

En vill fugl får nemlig panikk noen ganger. Bakser med vingene, skriker etter en åpen himmel over seg og endeløse skoger under seg. Så klart virker ulven som den fødte kompanjong, to ensomme krigere, oss mot resten av verden. Man glemmer helt at fugler flyr i flokk når man uler mot månen med en grå eremitt ved siden av seg.

– Ti stille, Ulv. Jeg prøver å tenke.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg